Jeg synes låten “I utakt” er veldig fengende, og det er vanskelig å ikke digge med. Videoen er perfekt med tanke på at den fanger opp mye av energien i låten, og ikke minst viser hvor lekne SKA-frika er.

http://www.youtube.com/watch?v=jBsux6ZOC4U

Følg med på SKA-frika på Facebook og lytt til låter på Urørt.

Morten Harket - Out of my hands

Det er mange som skal ha sterke meninger hvis Morten Harket gjør noe i a-ha terreng, og personlig så har jeg håpet lenge på at han skulle satse på nettopp den stilen.
Hvorfor gå bort i fra et varemerke som har vært så sterkt i så mange år, og hvor stemmen til Morten har båret det hele frem mot suksess.
Jeg foretrekker at Morten synger fengende pop-låter med herlig vokal onani som setter skapet på plass, og hvor tangenter også får fritt spillerom.

Noe av det beste jeg hørte i min oppvekst var “Scoundrel days”, og den skiva hadde en snurreperiode tidligere i år da jeg fikk tak i den på vinyl fra England.
Jeg synes ihvertfall det er godt at Morten Harket gjør en innsats for å fylle det hullet som a-ha etterlater seg.

Out of my hands
Jeg får vel komme til poenget, og faktisk si noen ord om albumet “Out of my hands”.
Som dere kanskje har skjønt i innledningen så er albumet et fengende pop-album, og stilen er ikke så langt unna a-ha. Man kan vel si at det kanskje er litt lysere i lydbildet.

Morten Harket har denne gangen jobbet med produsent Steve Osborne, som også produserte a-ha sin “Foot of the mountain”. Første singel ut var “Lightning” og den er skrevet av Morten selv, sammen med Joakim Berg og Martin Sköld fra Kent. Jeg synes “Lightning” har en kul melodilinje gående, og du har den klassiske oppbyggingen som en a-ha låt kan ha. Det eneste som er at når du tror det tar av helt så roer Morten det litt ned, for å deretter gi oss en økning rundt 1:13 hvor skarptromma får komme inn. Deretter så inntar hans lyse toner oss rundt 1:40 og herligheten er et faktum  Jeg elsker slike låter som bygger seg fram som et tog i terrenget, og hvor tonene maler helt nye bilder utover låten.

Når jeg hørte at Morten skulle gjøre en engelsk versjon av Kent låten ”Kärleken Väntar”/”Burn Money Burn” så var jeg veldig spent på hvordan dette skulle komme ut. Jeg har liksom litt vanskelig for å tro at man kan klare å gjøre en låt som har gjort det så bra til noe bedre. Jeg må nesten bare tilstå at jeg synes denne låten er fin, men den lever ikke opp til originalen. Jeg er veldig glad at denne låten i seg selv ikke skulle være perlen på verket.

“When I reached the moon” som starter med falsett-onani fra en annen verden er bare fantastisk i mine ører, og jeg synes den låten er knalltøff. Jeg elsker stemmebruken til Morten i denne låten, og hvordan han virkelig leker seg med sitt register. Tøff bassgange som vandrer låten avgårde….. herlig herlig…. “looooosing you”……

Morten Harket har jo også uredd hivet seg ut på å gjøre sin versjon av Espen Lind sin landeplager “Scared of heights”, og med tanke på hvor mye han pop han har foret den med så ble det faktisk ikke så verst. Første gang jeg så videoen på en tysk side for en stund tilbake så tenkte jeg “herregud dette var da makan te glættis”. I ettertid så har både låt, og video vokst på meg. Hvorfor ikke dele den med dere mine kjære lesere.

http://www.youtube.com/watch?v=VVDv7uA3YYU

Morten har fått flere til å bidra på albumet, og jeg kan nevne at Neil Tennant & Chris Lowe fra Pet Shop Boys bidrar  på låten “Listening”.

“Keep the sun away” er en låt du ikke må gå glipp av, jeg skal ikke nevne alle låtene…. men hint hint knallsterk låt!!

Jeg må oppsummere med at jeg synes dette er en knallsterk utgivelse av Morten Harket, og som fan av stemmenbruken hans så har jeg lett for å omfavne denne lette pop-skiva. Det er flere låter på albumet jeg vet kommer til å vokse på meg ved flere lyttinger, og jeg håper jeg får muligheten til å oppleve dette materialet live en dag.

Jeg går nok litt i mot mange av landets synsere med å ha denne meningen, men det får så!!  Sau har jeg aldri vært……

Krast - Foto: Stein Roar Eriksen

Lørdag var det tid for litt lufting, og de som følger meg på twitter/facebook så vet dere at jeg skulle på Scene no.13. Kveldens konsert bestod av Krast som oppvarming før Josefin Winther skulle ta over som hovedattraksjon.
Når man først snakker om oppvarming så hadde vel jeg også varmet opp denne “fri-kvelden” med både Whiskey og Øl.  Dette skulle tross alt være en av få konserter hvor kamera etc. skulle få ligge hjemme. Vanligvis så pleier jeg også å prioritere edruskapen når jeg bedømmer lydbildet, og derfor så vil vel noen tenke at disse skriveriene er fargelagt av beruselsens påvirkning.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg blir ekstra glad i musikken når jeg har fått litt innabords, og muligens digger jeg også kanskje litt for mye….. fikk ihvertfall et blikk fra en vakt som tydelig lurte på om jeg fortsatt var ved mine “fulle fem”.
Muligens jeg skulle ha hatt litt mindre sprell på rockefoten….

En av grunnene til at jeg egentlig ikke skulle omtale denne opplevelsen var jo det faktum at jeg ikke lenge siden både dekket en konsert med Krast, og Josefin Winther på Familien.
Det var litt nytt å skulle oppleve to band som man for kort tid siden faktisk så live, og jeg var spent på om de skulle levere like bra denne gangen.

Krast
Krast som oppvarmingsband denne gangen, og med de kvaliteter som ligger i dette bandet så tørr jeg påstå at de fyller rollen godt nok som “headliner” i enhver sammenheng. Jeg synes de leverte varene enda bedre denne kvelden enn sist på Familien, og det skyldes nok i at vokalisten Eline Stølan kom mer frem i lydbildet.
Jeg tror jeg aldri har sunget med så høyt i mitt liv som jeg gjorde på “Brenn meg opp“, og den sangen er bare sykt bra. JEG DIGGER ALT MED DEN!!!!! Gitar, piano, bass, trommer, vokal, masse flotte detaljer der….  flott introspill i den også!!!

Krast kommer jo med en ny EP i løpet av året, og der vil du finne mange godbiter. Jeg ser ihvertfall frem til å få muligheten til å hylle dette bandet sin utgivelse, og gi de dem den heder å ære de fortjener. (Følg med på deres Facebook)
Første gang jeg hørte bandet så hadde jeg kun lyttet til kanskje 1 minutt av “Brenn meg opp”, og denne gangen så var jeg mer forberedt etter å hørt mye igjennom det som lå på Urørt etter forrige konsert.
Det er flere låter som virkelig har satt sine spor tidlig, og det er et veldig godt tegn. Jeg var jo såpass frekk at jeg la inn ønsker da bandet ikke hadde lagt set-listen helt før konsertstart, der fikk jeg jo sneket inn “Aprikos-pike” som er en veldig vakker ballade….. eller som jeg proklamerte “kan dokker itj dra dein låten som har nokka med frukt”…. ja jeg hadde en del hjerneteppe denne kvelden…
Jeg presterte jo også å blande trommeslageren med gitaristen senere på kvelden, og han må virkelig tenke at jeg var en premiedust. Det var halvmørkt lokale, han hadde litt små-likt skjegg….. beklager beklager!!! Han syntes sikker det var fint at jeg skrøt av gitarspillingen hans da…. jeeeeezzzzz……
Jeg kan ihvertfall si med hånden på hjertet at Krast er en knakende hyggelig gjeng, og jeg har stor tro på den musikken de leverer praktfullt live.  (Sjekk også ut Magnet, også en dritbra låt signert Krast)

Josefin Winther
Så var tiden for hovedattraksjonen denne kvelden, og med en Twitter-oppdatering som viste 17 avspillinger sist uka så var vel lista lagt. Nå skal det sies at de fleste av disse 17 var en låt, og det er låten “Bjørnen som sover”. Jeg forelsker meg i låter, og er litt fjortis som har de på “repeat” til tider……

Josefin Winther hadde litt mer å stri med denne kvelden, og en del fulle folk som ikke kunne holde kjeft var dessverre tilstede. Heldigvis så har damen den tilstedeværelsen, og ikke minst styrken til å sette folk på plass.
Jeg tørr å påstå at denne kvelden ble en litt mer rocka aften i forhold til Familien som var mer en slags intim kosestund.

Josefin Winther - Foto: Stein Roar Eriksen

Når Josefin Winther smelte igang med “Why do they try” så ble jeg blåst av banen, og at jeg ikke har lagt mer merke til denne låten tidligere fatter jeg ikke…… ja jeg er forelska igjen…. ja jeg hører på den nå….. herlig…..
Bandet leverte upåklagelig, og hadde jeg vist det jeg vet i dag så hadde jeg aldri misset den første konserten de hadde i Trondheim i år. Det stemmer faktisk at dette var den tredje konserten i Trondheim i år, og Josefin må passe seg før hun ender opp å bli trønder…. ikke meg i mot…

Josefin Winther gjør noe unikt i år, og målet er å slippe en ny singel hver eneste måned. Du finner utrolig mye bra snadder på Spotify nå, og du kan holde deg oppdatert på hva som skjer på Facebook.
Jeg er imponert over hva dette bandet får til på scenen, og den bassistonanien som Peter Sæverud leverte har jeg aldri hørt maken til. Josefin Winther har en utrolig sterk stemme, og et enorm register som får utfolde seg godt i det låt-materialet som ligger til grunn.

En liten morsom sak jeg må nevne er jo at jeg sist ble invitert ned for å ta en øl med bandet, og denne kvelden hadde jeg skikkelig dårlig tid. Noget uhøflig så mumlet jeg ut av meg at jeg kjørte bil…. og jeg stakk vel rimelig fort ut av lokalet…. ikke alltid lett å være småbarnsfar som skal opp kl. 06:00 dagen etter….
Jeg hadde ihvertfall bestemt meg for at denne kvelden skulle bilen få stå, og jeg hadde veldig lyst å takke ja til den øl-en med superhyggelige Magnus Skylstad (trommer) denne gangen. Man er jo heldig når man får litt “backstage” tid med et band man er blitt fan av, og jeg skal ærlig innrømme det var tøft å stå opp til Kaptein Sabeltann 3 timer etter jeg kom hjem fra byn.
Det skal ihvertfall underskrives på at bandet er en hyggelig jordnær gjeng, og jeg håper virkelig at all turnevirksomheten bærer frukter for det fortjener de virkelig.
Jeg var ikke mye til kar den søndagen etter konserten, men det var absolutt verdt det.

Har du muligheten til å oppleve en konsert med Josefin Winther eller Krast så la ikke muligheten gå fra deg, det er verdt hvert eneste sekund.

Ingrid Dyrnes Foto: Stian Eriksen

Det er mange ting som er flott med musikk, og en av de tingene er at musikken aldri går ut på dato. Det er liksom aldri noen tidsfrist for å skulle nevne et album, og selv om albumet til Ingrid Dyrnes ble sluppet i 2010 så har jeg oppdaget det først nå.
Det er kanskje den mest spesielle måten jeg har kommet over et album på også, og i forbindelse med et jobb-møte så traff jeg Ingrid.
Vi kom fort inn på temaet musikk, og jeg fikk vite om denne utgivelsen. Så heldig som jeg var så fikk jeg et eksemplar av denne skiva, og det tok ikke mange sekundene  før musikken flommet ut i bilen min på vei fra møtet.

“Åpne blikket ditt” er et album som synges på dialekt, og jeg må innrømme at jeg er svak for at folk omfavner dialekten sin. Det faktum at Kristiansund-jenta Ingrid også har alliert seg med strykere treffer vel neppe min akilleshæl noe mindre.

Ingrid har en utrolig vakker klang i stemmen, og man har lett for å plassere henne i gaten med artister som Sissel Kyrkjebø. Du har liksom det der klassiske preget over det hele, og når hun syr sammen sine vise-pop-orkesterlåter så får hun den der nasjonalånden over det hele.
Det jeg liker med Ingrid sin musikk er at tekstene har en mening, og det vet jeg etter min korte samtale med Ingrid at hun er opptatt av det skal være slik. Det er derfor veldig spennende å lytte til de historiene hun ønsker å fortelle med låtene sine, og ikke minst hva  hun har klart å få til rundt  hverdagslige ting.

Tittelsporet “Åpne blikket ditt” kunne ikke vært mer praktfullt som “soundtrack” til våren som preget Trondheim i dag, og da jeg kjørte i solskinnet så fargelegget musikken alt det som var rundt. Låten handler om at vi faktisk skal stoppe opp litt å se det vakre rundt oss, og jeg kan vel si at frysningene var hyppige på refrenget av denne låten. En vakker liten perle!!

Man kan vel si at musikkvideoen også framstår som flott Norges-reklame

http://www.youtube.com/watch?v=mSDhfBgCETA

“Aldri, aldri” er en sterk låt jeg falt for, og jeg liker meget godt hvordan låten bygger seg opp mot et storslagent refreng. Fin skarptromme som ligger bak i låten som en slags motor som driver det hele frem. Flott kor også i denne, rett og slett en storslagen herlig pompøs sak. Digg!!!!

Hele albumet er inneholder en flott samling med låter, og jeg er imponert over det arbeidet som ligger bak produksjonen.

Jeg anbefaler at du besøker Ingrid på www.ingriddyrnes.no, og blir fan av henne på Facebook.

Beauty in bloom

En sjanger som ligger nære hjertet mitt er jo americana, og ja hjertet mitt rommer mange sjangere…..
Denne gangen er det Oðeon som har funnet fram til mitt innerste, og jeg må si at jeg liker det jeg hører.
Oðeon er en trio bestående av Stian Eriksen, Frode Flatland og Anders Hofstad Sørås, og “Beauty in bloom” er debutskiva. Det er jo mange som slipper musikk i denne sjangeren, og som ender opp som et slags ordinært kjedelig sammensurium.
Jeg synes ihvertfall at denne gjengen skiller seg ut med et godt lydbilde, og ikke minst en god samling med låter.
Stian Eriksen framstår som en autoritær frontmann, og stemmen hans bærer fram låtene godt.
Jeg liker at albumet er skrudd sammen slik at ørene mine åpnes for detaljene, bare sjekk ut perkusjon- og banjoarbeidet på “Digging with a pen”. Det er flettet utrolig godt inn i denne låten, og gir den det lille krydderet som gjør den til noe man legger merke til.
Det er innbydende å skulle overanalysere et slikt album som man liker godt, men jeg skal la musikken få tale for seg selv.

Det er utrolig kjekt at man faktisk kan flette inn albumet i omtalene, og la folk få en enkel måte å lytte til albumet. Du kan også lytte til musikken på Spotify om ønskelig, men dette er selvsagt et album du bør ha i samlingen din.
De har blitt sammenlignet med band som “The Band, Sufjan Stevens og Ryan Adams”, og jeg vil nok dra frem noen norske slik som “Big Bang (spes. Epic Scrap Metal skiva), og Poor Edvard”.
De som er medvirkende på ”Beauty in Bloom” er produsentene Morten Martens og Lars Klokkerhaug, og begge disse er tidligere vinnere av Spellemannspriser.

Flott musikk som passer perfekt til en lengre biltur, og som vil fargelegge omgivelsene med et mykere omslag. Husk å bli fan av gutta på facebook.

Mine favoritter må bli Comming out of sleep, Digging with a pen og Waiting to unfold.

http://www.youtube.com/watch?v=IytbRePu4Gk

Bli gjerne fan av Frida Amundsen på Facebook.

The Wall - Petter Selliseth

Jeg har ikke så mange konsertomtaler her på bloggen fra før, og det at jeg skulle få enda en med “The Wall” kom nesten som en liten overraskelse på meg selv.
Det var torsdag, og jeg hadde nok engang bestemt meg for å trosse regnet i Trondheim. Jeg hadde faktisk tenkt å legge kameraet i bilen, og bare nyte konserten denne kvelden…….. vel jeg klarte ikke å la være….nytet godt uansett….
“The Wall” et band som legger mye ære i det å tolke Pink Floyd skulle stå på Byscenen, og da jeg hadde gleden av å høre dette bandet i fjor så var jeg ikke vond å be for en runde til. Litt morsomt å tenke på at jeg ikke er noen stor tilhenger av Pink Floyd sitt låtmateriale, men med dette bandet så har Pink Floyd fått en ny betydning.
Jeg sier ikke at jeg ikke har noen favoritter fra Pink Floyd sin enorme katalog, men jeg har nok hørt mest på de mest største kommersielle låtene.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg også var spent på å sjekke ut det nye valget av frontmann i The Wall, og med Petter Selliseth i front så tok showet en litt ny vending. Petter Selliseth er en litt mer rocka type enn hva Hans Sørensen var, og den teatralske utstrålingen som Petter Selliseth hadde på scenen kommer bandet godt til nytte.
Jeg liker Petter Selliseth veldig godt, og du kjenner han kanskje fra PØBB T  PØBB BAND eller husker han kanskje fra da han var med i TeamDag på Det Store Korslaget. Et flott tilskudd til The Wall

Jeg må vel også innrømme at det ligger mye motivasjon til å besøke The Wall for å høre tre-kløveret Ann-Lill, Trude og Silje briljere med sine praktstemmer. Det er ikke ofte man kan oppleve Trøndelags flotteste bukket med stemmer på en og samme scene, og det disse tre damene har er rimelig unikt. Jeg skrøt de vel opp i skyene på min forrige omtale, men jeg har ikke fått noe mindre sansen for de siden sist. Det er utrolig kult hvor forskjellige de tre stemmene er, og hvor godt de utfyller hverandre. Disse tre trenger aldri å bekymre seg for å konkurrere mot hverandre, og de stiller i hver sin unike klasse. Det de har til felles er vel at de er strålende alle tre.

Jeg filmet The Wall denne gangen, og jeg synes barna fra Nyborg skole var kjempeflinke.

http://www.youtube.com/watch?v=fRV4EQ4H5hI

Jeg skal skrive en alt for lang omtale denne gangen, og mye av det du kan lese i min forrige omtale av bandet gjelder fortsatt. Jeg kan ihvertfall si at bandet leverer varene så det holder, og du bør stikke innom deres facebook for og holde deg oppdatert på kommende konsert.

Bilder fra konserten finner du på min Flickr-konto.

Hadde jeg vært Pink Floyd fan så hadde sikkert sekseren vært der…… men jeg nærmer meg for hver gang takket være The Wall….

The South - The South

Hva kan man skrive om The South som ikke allerede er skrevet, og hvilke superlativer kan man bruke som ikke allerede er brukt?
Trondheims-bandet The South har tatt norske anmeldere med storm med sitt americana-lydbilde,  og de vil nok prege listene når årets favoritter skal oppsummeres ved årets slutt.

Personlig så var The South en veldig god opplevelse, og det faktum at jeg kan nyte de på vinyl gjør det jo  bare enda bedre.
Jeg liker ikke uttalelser som bygger på at dette er imponerende fordi at bandet er norsk, og jeg håper vi har kommet lengre enn det i 2012. Dette er imponerende fordi at albumet er solid, låtene fremstår som solide, og ikke minst de holder en stø kurs albumet igjennom.
Det er en såpass god lytteropplevelse albumet igjennom at du møter ikke noen nedturer, og det hender at et album kan inneholde sidesprang som ødelegger den totale opplevelsen.

Hvis jeg skal trekke frem noen enkeltlåter så må det bli bare for å gjøre det, ikke fordi jeg nødvendigvis synes de er bedre enn noen av de andre.

“I`ll be the one” er en låt jeg har lyst å nevne, og mye ligger i vokal-arbeidet som står  mye på egne ben i denne låten. Det vil si vokalen fremstår som det sterkeste instrumentet i denne låten, og på tross av mye instrumentale innspill så skinner den på toppen av lydbildet. Sterkt og vakkert!

“Walk in your shadow” er en rolig ballade hvor Ida Jenshus er duett-partner, og jeg har lyst å nevne den fordi Ida har faktisk fått alt for lite spalteplass på denne bloggen. Ida Jenshus har gjort utrolig mye for denne sjangeren, og det er bare perfekt at hun er den utvalgte duett-partneren på denne skiva. Ida sin stemme er jo skapt for dette, og jeg tror hun faktisk har dette lydbildet programmert inn i hennes DNA. En herlig miks av stemmer, og for min del årets vakreste duett.

Jeg kunne sikkert ha plukket frem alle låtene på dette albumet, og ikke minst hatt en positiv mening om de. For å gjenta meg selv, det er  på samme nivå skiva igjennom. Nivået er høyt!

The South består av Alexander Pettersen(vokal/gitar) Terje Uv(gitar, steel) Stein Spjelkavik (gitar, keys, vokal) Sander Olsen (keys) Pål Brekkås (bass, vokal) Stian Lundberg (trommer, vokal)

Følg gutta på Facebook!!

Martin Diesen har alt en dyktig musiker bør ha, og med stemmen/utstrålingen så bør det jo bane vei for ny suksess med Inglow.
De har valgt å gjøre en ganske grei versjon av Free Fallin, selv om jeg kanskje ville ha gjort den litt mer skitten i lydbildet. Man skal passe seg for å ikke overprodusere en slik klassiker, og beholde litt av det “røffe” som original utgaven har.

http://www.youtube.com/watch?v=t8wTVQBjy-o

Uansett så er det en flott tolking, og en veldig kul video. Jeg er spent på hva det kommende albumet til Inglow har å by på, og jeg anbefaler deg å følge med på facebook.com/inglow for oppdateringer.

Det er et veldig komplett band som står på scenen, og det spiller sammen som om de ikke har gjort annet i lang tid. Noe smårusk er det jo underveis i konserten, og hadde jeg filmet mer så kunne jeg vært en flaske vin rikere i dag. Den siste blir litt intern for de som var på konserten. La oss bare si at det var en bitteliten glipp…. men morsomt var det….

Som alltid så har jeg et lite utvalg av klipp fra konserten.

http://www.youtube.com/watch?v=KwXdq6ksPSA

Bandet består av Josefin Winther på vokal/gitar, Magnus Skylstad på trommer/kor, Petter Sæverud på bass, og Kristian Fanavoll Tvedt på gitar. Alle i bandet fikk markert seg fint under konserten, og man så tydelig at det ikke var noen “primadonnaer” som stakk seg ut. Vi alle vet jo at noen band har enkelt individer som gjerne vil vise verden at de er best, og da skal de gjerne prøve å skinne over frontfiguren også. Et “tight” band som lager god musikk sammen, akkurat slik jeg vil ha det.

Josefin Winther leverer flott vokalt, og vi blir påminnet om hvilket register som bor i henne. Jenta har jo tidligere blitt sammenlignet med PJ Harvey og Patti Smith, så det sier jo litt om hvor landet ligger. Det ble en fin miks av det rolige, og det litt tyngre låt-materialet som Josefin har i bagasjen. Konserten bydde på  låter fra tidligere utgivelser, og vi ble introdusert til nytt materiale også. Josefin Winther har jo lagt en plan for året 2012, og den byr på to digitale singler hver måned fremfor en album-utgivelse. Du finner mer informasjon rundt dette på Facebook-siden hennes.

En av de kommende låtene som slippes digitalt snart, er låten  ”Bjørnen som sover”. Låten synge på norsk, og det synes jeg var et virkelig friskt pust fra Josefin Winther sitt engelske repertoar. Jeg falt faktisk for den låten umiddelbart, og jeg elsker hvordan den er bygd opp. Den var faktisk så bra at jeg måtte bare legge den ut på youtube så fort som mulig, og jeg tror denne låten har veldig godt hit-potensiale. Det er ikke ofte at jeg faller så fort for en låt, og litt små-forelsket ble jeg i den.

BJØRNEN SOM SOVER

http://www.youtube.com/watch?v=5RbQqMgwa1s

Hele kvelden var en meget hyggelig opplevelse, og passer det slikt så skal jeg absolutt oppleve Josefin Winther  live igjen når de gjester Trondheim i nær fremtid. Følg med på Facebook for kommende arrangementer, anbefales på det sterkeste at du får med deg en konsert. Bilder fra konserten finner du på norskmusikk.org sin Flickr. (Signert amatørfotografen meg)