Silverimage - Demon Nights

Når kloke kvinner snakker så lytter man, og når talentfulle personer som Ann Lill Elshaug ber meg sjekke ut noe så er jeg ikke vond å be.
Jeg skjønner fort hvor hennes entusiasme stammer i fra, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ble litt forbauset over at jeg ikke hadde hørt navnet “Silverimage” tidligere.

Silverimage består av Kristine (vokal) Anders (keyboard) Johannes (gitar) og Eskil på trommer. Bandet spiller symfonisk rock, og man trekker fort mot lydbilder som Nightwish og Kamelot.

Jeg som svak for symfoniske produksjoner, og ikke minst litt pompøs rock. Jeg faller jo som ei flue for dette, og har vel en liten akilleshæl når det kommer til slikt.

Herlig klar sterk vokal av Kristine, også har de klart å produsere 3 veldig gode låter på denne lille Ep-en. Den inneholder en radio edit av Demon Nights låta som spor nummer 4.
Dette er jo uten tvil et visittkort som bør gi de muligheten til å spille inne et helt album ganske snarlig.

Jeg synes faktisk tittelsporet “Demon Nights” er deres sterkeste låt på Ep-en, og den har et flott driv igjennom hele låten. Sterkt refreng som faktisk hadde gjort seg rungende utover en stadion.
Selv om jeg må framheve at “Standing in the rain” er en flott ballade.  Hør hele EP-en på Spotify, eller kjøp på Amazon, Itunes.

Jeg må bare spre ordet, og håpe at så mange som mulig får med seg dette. La oss bygge opp facebooksiden til Silverimage(bli fan), fordi det fortjener de. Ikke minst besøk http://www.silverimage.no

Kakke og DeMonica - Tryne (EP)

Jeg er nok litt på overtid når det kommer omtalen til denne EP-en, men man venter aldri for lenge på noe godt. Jeg hørte dette bandet i forbindelse med Karnival Korpus sin slippfest, og jeg har faktisk tenkt en del på hvordan jeg skulle skildre denne musikken.

Kakke og DeMonica er noe så særegent som en duo bestående av en gitarist, og en trommeslager. Duoen består av Kine Johnsen (vokal/gitar) og Monica Ruud (Trommer/backing vokal). Kine Johnsen har en kraftfull vokal som virkelig får kjørt seg igjennom en konsert, og Monica Ruud behandler trommene som om hun ikke har gjort noe annet i sitt liv.
Monica Ruud er blind og i den anledning så har jeg faktisk lest om henne før, og det var først når jeg skulle “google/grave” til denne omtalen at jeg kom på det. Monica Ruud er nemlig den damen som jobber med å få overført tegneserien NEMI til lydbok, og hva blir vel kulere enn det? Ikke for å spore meg helt av musikken, men du kan leser mer om det her, og her. Ja jeg er litt NEMI-fan, så har jeg sagt det å.

Det er ikke alltid så enkelt å skulle omtale musikk som ikke befinner seg i en klar musikalsk bås, og man ønsker gjerne å trø så riktig som mulig ovenfor artisten også. Hvis jeg så skal driste meg ut på en slags kategorisering av Kakke og DeMonica sin Ep TRYNE, så må det bli en slags pønka-prog-rock.
Det serveres også en blanding når det kommer til norsk/engelsk på språksiden, vel å merke ikke i samme låt.
Det er neppe noen tvil ihvertfall at disse to har funnet hverandre, og etter å ha sett de live så kan jeg si de er samspilte også.

Ep-en har 5 låter, og av disse så har jeg vel låten “Losing time” som min største favoritt. Mye av det ligger i vokalbruken til Kine Johnsen, og ikke minst så er melodien mer min gate. Du har et varierende tempo, og på de rolige partiene så får virkelig stemmen til Kine bære låten frem. Jenta har jo en fantastisk stemme,  man får lett tanker mot artister som Gunnhild Sundlie på det myke. Mens skal man bedømme hele hennes register så får jeg lyst å slenge navn som Patti Smith i hatten også . Flott låt med spennende melodi variasjoner.

Hør “Loosing time” her

www.youtube.com/watch?v=JO7hxFScyC8

“Psykoterror” er den andre låten som jeg synes utpreget seg, og her begynner det med ganske heftig musikalsk intro. Den litt følsomme vokalen oppå det tunge lydbildet er en herlig kombinasjon, og når refrenget slår ut så må du bare tromme med.

Kakke og DeMonica jobber for tiden med et helt album, og det skal bli spennende å høre hva de kan få til med en hel skive.

Sjekk ut Kakke og DeMonica på facebook, og ikke minst på deres urørt, myspace, nettside

Høydepunkter: Losing Time, Psykoterror, Bjørnen

Karnival Korpus - Whatever Comes Next

Jeg lovet jo for noen dager siden da jeg omtalte slippfesten til Karnival Korpus, at albumomtalen skulle komme.
Albumet “Whatever Comes Next” er en rå utøvelse av rock, og jeg synes de leverer en god debutskive.
Skiva bærer preg av å være et “live” album, og det passer utrolig godt til den råskapen som Karnival Korpus innehar.
Bandet spiller godt sammen, og det gjorde de bra live på lørdag også.  Jeg glemte faktisk å nevne i konsertomtalen at en kar faktisk svimet av, å landet så si oppå bandet på slutten av konserten.

Et tema for meg før konserten var stemmen til vokalisten Harald, og når du hører han synge på albumet så skjønner du hva jeg mener. Harald har en skikkelig særegene rockestemme, det er nesten som om “Lemmy” og “Eddie Vedder” skulle fått et kjærlighetsbarn.
Det som er mest imponerende er at stemmen hans ikke sprekker, og det er mange plasser på albumet jeg tenkte at dette klarer du ikke live.
Imponerende nok så klarer faktisk Harald å levere varene på skiva også live, og da skal jeg love deg undertegnede ble enda mer fan av Karnival Korpus.

På albumet “Whatever Comes Next” så får du mange gode låter, og de holder en jevn stil igjennom. Den låten som kanskje skiller seg mest ut er funk-rock låten “Black Sunshine”, og denne låten er så sykt bra at den er nok grunn til å kjøpe skiva. (Ja, jeg var så frekk at jeg måtte spørre bandet om de hadde skrevet den selv) Den har en fet basslinje, og en mer melodisk vokalutfordring for Harald som han kler utrolig godt. Ja denne gutten kan synge, ikke bare brøle

“Six Feet Under” er jo blitt en allsang favoritt for meg allerede, og jeg klarte ikke å holde meg fra å synge med på konserten.

Jeg anbefaler at du skaffer deg skiva, og ikke minst følger med på karnivalkorpus.com for kommende konserter. Du vil få oppleve et solid rockeband med bra set-liste hvor du ikke kan unngå å få rørt på rockefoten. (Kjøp skiva så er du forberedt for allsang )

Jeg kan tilføye at Karnival Korpus er det eneste bandet jeg har sponset på sellaband, og jeg tror de har en god fremtid i rockebransjen.

Rover - The Illumination

Rover er et band jeg hadde så vidt hørt litt av tidligere, og som jeg dessverre har vært litt treg å ta tak i. Du vet hvordan noen album sakte men sikkert kryper seg oppover bunken, også kommer det inn noen nye som man kanskje legger på toppen. Uansett i helgen så satt jeg å tenkte, faen Rover var noe jeg hadde lovet å ta tak i. Ja det er faktisk folk som har etterlyst Rover her på bloggen min, og det finnes vel neppe et bedre tegn for et band at man er etterlyst.

Jeg ble faktisk overbevist allerede etter første låt ut på albumet “brothers of light” at dette kom til å bli en hyggelig kveld.
Rover  leverer en ganske rocka-pop greie som topper seg med en glimrende vokalist. Troll som ikke bare er vokalist men også tekstforfatter til låtene har ihvertfall skapt låter som kler han utrolig godt.
Jeg synes Rover til tider minner om en slags blanding av HOWL + U2, og når man er innom rolige låter som “Silverstorm” så far man litt A-ha vibber.

Det er ihvertfall et veldig komplett album gutta har laget, og jeg er imponert over det låtmateriale gutta har sittet på. Dette albumet har faktisk vært i produksjon siden 2006 for å deretter bli utgitt i 2011. Det skal jo sies at de har kostet hele produksjonen selv, og gir det ut på egen label. Det står stor respekt av å kunne produsere noe så bra på egen hånd.

Rover består av Silver (gitar, vokal) Bommen (trommer), Troll (vokal, gitar), Andy (bass) og Johnny (piano/synth) De har laget all musikk sammen, og Troll har stått for tekstene.

Mine favoritter på albumet må bli “I am a man (call for unity), Silverstorm, Perfect Violation.

Her har du et album smekket med hits, og absolutt et kjøp som passer inn i hylla for musikkåret 2011. Løp å kjøp!!!

Det kjekke med all den teknologien vi svømmer i er at jeg kan dele med dere musikkvideoen til låten “I am a man (call for unity)” så får dere hørt litt av hva Rover står for.

www.youtube.com/watch?v=WNudDJoS9kI

Petter Dahlgren - Waves

Jeg hadde ingen kjennskap til Petter Dahlgren fra før da albumet hans dumpet ned i postkassen min, og ikke finner jeg noen omtale jeg har gjort på han tidligere heller her på bloggen.
Det hadde seg slik at jeg skulle rydde loftet denne uka, og sånn tilfeldigvis så lå denne cd-en ute i gangen sammen med posten.
Jeg nappet med meg cd-en og tenkte det kunne være fint å ha noe gående på loftet mens jeg ryddet.
Helt i starten på skiva (første 10 sek) så tenkte jeg “herregud” nå må jeg gå ned å finne meg en ny cd. Det var noen grumsete ulyder jeg ikke kunne gjenkjenne, men disse lydene ble brått brutt av en sterk Petter Dahlgren.
Dette var tittelsporet “Waves” fremført av LIPA-skolerte Petter Dahlgren, og jeg ble beroliget med engang. En vakker ballade med lydbilde som kan minne mot Pink Floyd, og med en harmonisk koring fra Stine Barland Thorsen så ble det en opplevelse av de sjeldne på loftet. Lytt selv

Waves by Petter Dahlgren

Det er bra med variasjon på albumet til Petter, og det svinger litt inn i pop-rock sjangeren sånn samlet sett. Jeg får også lyst å nevne låten “The little things” som en av mine favoritter på skiva. Du har en litt sår vokal av Petter med en engleaktig koring i bakgrunnen, meget vakkert. Jeg digger slike skjøre låter hvor du har følelsen av at stemmebruken tilpasser seg innholdet i låten.

Petter er faktisk såpass raus at han slipper til Stine Barland Thorsen med en solojobb på låten “Spend the last night with me”, og denne låten er bare nydelig.

Petter har spilt de fleste instrumentene selv i studio, men på scenen så har han med seg et rutinert mannskap.
Stig Sjøstrøm (trommer), Kito Eriksen (bass), Vegard Øyen ( Keyboards) og Stine Barland Thorsen på koring. De har spilt en del konserter i Kragerø i sommer, og der har responsen vært meget bra.

Jeg digger Petter Dahlgren sitt album “Waves” og jeg må bare anbefale at du gir det en mulighet. Vel verdt pengene ihvertfall, og en sterk femmer fra meg.  (bli fan på facebook, besøk han på soundcloud, myspace, twitter, petterdahlgren.com )

G.U.S - Save yourself

G.U.S slapp tidligere i år albumet “Save yourself”, og jeg får lyst å sitere presseskrivet som fulgte med albumet.
“plata “Save yourself” ser dagens lys etter et omfattende dugnadsarbeid, utskiftninger av medlemmer og med økonomiske forutsetninger som sydet av etterkrigstid…”  
Ja det er ikke alltid enkelt å få lagd et album, og gledelig for oss lyttere så har G.U.S klart å slippe skive.

Albumet inneholder bare 6 låter så det er jo på grensen for å kalles et album, men det er kvalitet i de 6 låtene som ligger der.

G.U.S spiller en slags rolig pop-rock som fenger de som liker den rolige skalaen av sjangeren rock, og vokalisten Gus har en ganske tilbakelent vokal.
“I`m Sorry” er vel den låten jeg likte best på skiva, og mye av det skyldtes at vokalisten Gus viser litt mer av seg selv på denne låten.
Denne låten ligger også litt mer mot country/rock og jeg er jo litt svak for dette lydbildet. Det er også veldig uvant av meg å like en låt som drar det utover 6 minutter, så kudos til G.U.S

Hvis jeg skal påpeke noe med skiva så er det kanskje at den blir litt i roligste laget til tider, og jeg håper de slipper seg enda mer løs på neste album. Men som sagt har du sansen for litt tilbakelent pop/rock så gi skiva en mulighet.  Høydepunkter: State calling man, I`m sorry.

Følg G.U.S på Myspace, Facebook eller Urørt.

Diamondog - Kill me

Diamondog har holdt på i 12 år nå, og jeg føler virkelig de fortjener omtale her på norskmusikk.org med sitt siste album “Kill me” som ble sluppet tidligere i år.
Diamondog har tidligere gitt ut to full-lengder album, og “Kill me” er deres tredje. Jeg har dessverre ikke hørt deres tidligere album, men “Kill me” har vekket min interesse til å “backtracke” litt.

Diamondog består av Mikael Lillevold(vokal), Franck Bjaanes(trommer), Morten Husvik(gitar), Håvard Træthaug(gitar) og Frode Heiestad(bass).
Albumet har hatt med seg Fredrik Wallumrød(El Caco) som medprodusent, og  han ble nevnt tidligere her i år i forbindelse med albumutgivelsen Container.
Miksen av albumet ble utført av Tommy Akerholdt (Silver, Serena Maneesh) og Diamondogs Håvard Træthaug.

Albumet har den rette lyden som ihvertfall jeg forventer av hardtslående rockemusikk som disse diamanthundene leverer. Jeg har følt et behov for et album som kunne vekke meg ut av feriemodusen, og virkelig få sparket i gang rockefoten til en musikkfylt sensommer/høst med blogging. Dette albumet gjør faktisk det!!!

Jeg har alltid vært opptatt av at hvis man skal velge ut en av låtene som tittel på albumet så bør den kunne være en av albumets beste låter. Det er i mine øyne sett på som et lite ekstra “varsko” om at denne låten bør du sjekke ut, og selvsagt skjerpet jeg ørene på låten “kill me”. Låten gjør ingen skamme på å få være tittelen på albumet, og den har et herlig trøkk. Du får servert rå gitarriff, og ikke minst en skikkelig rocka låt.

“Let it show” er en låt som jeg falt for, den har et herlig refreng som til tider gir meg litt Foo Fighters vibber, og når jeg sier det så bør de fleste føle seg beæret. Ble faktisk positivt overasket når jeg oppdaget at denne låten hadde video også, ikke minst så var det et kjent fjes med i musikkvideoen deres også

www.youtube.com/watch?v=YtJeiWDyUpI

Jeg har lest flere anmeldelser av Diamondog hvor det blir dratt slutninger mot Motörhead, Foo Fighters, og Turbonegro. Jeg kan ikke være helt uenig, og sper gjerne på med norske band som Supermarine Spitfire, Inglow og oppløste Josephine(spes. låten Lost in tranqulity som er typisk Josephine allsang låt)
Alt i alt så er Diamanthundene et band som står stødig på egne ben, og absolutt fortjener all heder og ære for sitt siste album “Kill me” LØP Å KJØP!!! (Besøk de på Diamondog.no)

Bli fan av Diamondog på Facebook <—-

TIM - Verden kommer nærmere

TIM er det bandet som faktisk frelste meg ovenfor norsk rock i 2007, og med tanke på at jeg har alltid vært fan av DumDum og Seigmenn så var vel det litt eksepsjonelt. Vil også tilføye at jeg var en sen blomstrer når det kom til Raga Rockers, og at de kanskje har en litt høyere stjerne enn de fleste band hos meg.

Det er uansett TIM det skal handle om nå, og deres nyeste album “Verden kommer nærmere”. Dette albumet kom for noen måneder siden, og jeg har dessverre ikke hatt tid til å gyve løs på det helt før nå.
Jeg har hørt en del på det, og i forhold til “Lübeck” så har jeg faktisk måttet bruke litt tid på å fordøye albumet.

Jeg har faktisk vært veldig usikker på hva jeg egentlig skulle skrive om det, og jeg synes faktisk “Lübeck” er et bedre album. Jeg sier langt i fra at albumet er noe dårlig stykke arbeid, og jeg har faktisk like mange favoritter fra dette albumet som det forrige.

Jeg tror faktisk jeg selv hadde lagt lista så høyt at TIM ikke hadde mulighet til å leve opp til mine forventninger. Det var låter som jeg synes gikk litt unna det jeg oppfatter som den “røde tråden” til TIM, og tittel låta “Verden kommer nærmere” er et eksempel på det.

Jeg vil uansett fokusere på det jeg liker på albumet, og med låten “Supertent” så er TIM i godt gammelt slag. Det er nettopp det som redder inn dette albumet for meg, det faktum at TIM faktisk er TIM til tider. Albumet har de faktorene som frelste meg i 2007, det er bare at jeg hadde håpet på såååå mye mer.

I en verden fylt med singelkjøp så vil jeg anbefale at du legger penger i låtene “Supertent”, “Før vi forsvinner”, “Maria bestemmer” og “Insomnia” og hvis du vil lage den en egen liten “Det beste fra” så slenger du også på låtene “Bhb”, “Vinter”, “11 etasjer” og “21G” fra “Lübeck” også.

Jeg er ihvertfall fornøyd med å ha en slik spilleliste, og jeg anbefaler at du gir den en lytt på Spotify.

TIM – Insomnia

www.youtube.com/watch?v=1AtahgVTIUg

Norsk Råkk - Pløyd mark

Jeg ligger nesten alltid etter på omtaler for tiden, og en cd jeg absolutt skulle ha omtalt for en god stund siden er Norsk Råkk sin “pløyd mark”

Norsk Råkk består av Erlend Foss (gitar), Jonas Kjærnsrød (trommer), Torstein Eriksen (bass/vokal) og Axel Gjerstad Hjelme (keyboard). Norsk Råkk sitt mål er å ivareta og videreføre den stolte arven etter band som Kjøtt, The Aller Værste og ikke minst Jokke.

Norsk Råkk leverer til tider en spennende blanding av pønk-ska-rock greie, og jeg sitter igjen med følelsen av å ha funnet en gammel tape fra lamon. Lydbilde er passe rufsete, og akkurat slik det bør være på en slik utgivelse. Det er mye råvarer som leveres av Norsk Råkk, og det er flere av låtene som faller i smak på plata.

Det ligger liksom et litt gammelt sus over musikken deres, og da sitter du igjen med inntrykk av at de har oppnådd det de ville. De har jo sin egen greie, og du finner nok neppe noen store vokale høydepunkt på denne pønkplata. Lurer litt på om det er derfor Torstein Eriksen kaller seg bassist før vokalist Men for all del han har en stemme som kler låtene, og man kan neppe forlange mer i denne sjangeren.

www.youtube.com/watch?v=rXMuCT_YZE4

Litt morsomt at jeg har vært innom hele 3 album i denne kategorien i år, og jeg er imponert over det som kommer ut av nye ting innenfor pønk. (ref Honningbarna, Ronny Pøbel og nå Norsk Råkk)

Favoritter på albumet må bli Priapus, Vis dem hvem du er og Er du god nok.

Hans Bollandsås - Victory Today

Hans Bollandsås slipper albumet Victory Today i morgen 1.april, og han er neppe bekymret om det flopper sånn rent økonomisk heller. Hans har en meget jordnært forhold til penger, og det kan være sunt det.

Jeg tviler sterkt på at noen skal bekymre seg for at Hans Bollandsås flopper med dette albumet, etter å ha hørt det et par ganger så blir jeg bare mer og mer glad i det.

Jeg var ikke en av de som fulgte med noe særlig på  X Factor, og for meg så var de fleste låtene nye for meg. Han har jo bare sluppet tre låter tidligere av de 11 låtene du finner på plata.

Jeg merker at jeg liker den litt mer rocka bluesen til Hans, og han sender gode vibber tilbake til den tiden hvor Andrew Strong (Commitments) hadde verden i sin hule hånd.
Jeg sier ikke at Hans ligger på den samme råskapen vokalemessig som Andrew, men han har det samme drivet.

Jeg har allerede fått meg flere favorittlåter på albumet, og det synes jeg er et godt tegn. Jeg er ivrigst med låtene Convertible Candy, You and I og Rescue Me. Disse låtene er vel de låtene med mest tempo i også.

Convertible Candy er så sykt rå at den er grunn nok til å investere noen kroner i albumet Victory Today, og det samspillet med Hans og kvinnelig backing vokal skaper låten. Jeg får virkelig lyst til å oppleve dette live, og gjerne med selskap av noen halvlitere.

Moments er jo den kjente balladen som de fleste har hørt fra før, og den er absolutt en meget bra ballade. Den er vel den jeg liker best av de rolige.

Anbefaler at du skaffer deg albumet Victory Today i morgen når det kommer ut.

Nå kan du høre hele albumet til Hans Bollandsås Victory Today her

Hans Bollandsås sin Myspace.