Kjell Reianes - Aldri for seint

Kjell Reianes slipper i dag albumet “Aldri for seint”, og jeg har vært så heldig å fått lyttet til dette siden slutten av 2011.
Kjell Reianes sier det egentlig selv med tittelen på albumet, at det er aldri for seint. Selv om Kjell er en godt voksen kar, så debuterer han nå med dette albumet.
Jeg har tenkt en del faktisk på dette, og jeg vil tro at Kjell Reianes som den årgangen han er nå ikke sikkert hadde smakt like godt for 30 år siden. Dette kan man jo aldri vite helt sikkert, men jeg tipper den grove stemmen har blitt litt grovere med tidens tann. Den er ihvertfall en fryd å høre på, og når han leker med litt lyse toner på refrenget i Hjertemedisin så koser jeg meg.

Mannen som valgte arkitektur som yrke har nå bygget frem et album han kan være stolt av, og med svigersønn Janove Ottesen (Kaizers) på produsent-siden så kan det neppe bli mye bedre.  Bare for å tilføye, ikke for å fornærme men jeg er ingen stor Kaizers-fan. Jeg liker enkelt låter av gruppa, men har ikke blitt helfrelst på hele pakken “ennå” (vel å merke, vet jo aldri hvis jeg får rotet meg på en konsert med de).

Dette skal uansett ikke handle om Kaizers, og jeg er nok større fan av det Kjell Reianes lager. Jeg ble jo Kjell Reianes fan allerede i oktober når han slapp singelen “Gje meg ein sjangs”, og jeg var veldig spent på om dette albumet kunne følge opp singelen.

Albumet bærer preg av lang livserfaring, og man får servert tekster om livet og kjærligheten. Dette er et forholdsvis rolig album i tempo, men Kjell Slipper seg løs av og til på enkelt låter.
Det er ihvertfall ei skive som ikke mangler gode låter, og jeg får lyst å dra frem noen godbiter.

“Gje meg ein sjangs” er jo uten tvil en av skivas sterkeste, og den har jeg forsåvidt sagt nok om tidligere.

Hjertemedisin
Hjertemedisin  begynner skikkelig tilbakelent, og man får følelsen av at man kanskje har kommet til en av de roligste låtene man kanskje hopper over. Heldigvis så tar det ikke lang tid før det løfter seg, og når Kjell beveger seg ut på sitt lille lyse register akkompagnert av strykere så er undertegnede lett å få med på laget. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg er veeeeldig svak for strykere, og artister som tørr å bevege seg utenfor det trygge. Herlig!!

C`est la vie
C`est la vie er vel det jeg bruker mest av mine fransk kunnskaper, og det er en utrolig flott måte å oppsummere at ting bare skjer noen ganger. Her falt jeg ikke bare for låten, men teksten får meg tilbake til ungdommen. Ja jeg er jo ikke gamle karen sånn på papiret, men det skal sannelig sies at jeg levde mye etter dette mottoet på den tiden. Nevnte jeg at denne låten også har fått besøk av strykere Flott låt!

Vindeltrapper
Vindeltrapper er en utrolig kul låt, og jeg bare digger gitarspillet som holder melodien igjennom låten.  Kjell Reianes kjører mer tempo her, og det blir en mer groove over det hele. “Ding Dong” greiene i refrenget høres kjent ut, og her er det faktisk mellompartiene som bærer låten. Veldig fett når det kores også på denne låten, og ikke minst tøft av Kjell! Gjerne flere slike låter på neste album, ja jeg vil ha mer. (Denne skal jeg prøve å spille ihjel)
(Dere bare må høre en snutt av låten)

Aldri for seint
“Aldri for seint” er også flott bygd opp, og dette er en låt som bare vokser fram. Jeg liker instrumenteringen på denne låten, og med en skikkelig blokkfløyte melodilinje så tror jeg Harald Eia hadde vært stolt . Flott koring på denne låten også.

Ja jeg kunne sikkert ha gjort dette med alle låtene, fordi det er ingen av låtene jeg direkte ikke liker for å si det slik. Dette er et knallsterkt album, og jeg håper flest mulig kjøper det. Jeg håper det får så bra oppmerksomhet, og at Kjell Reianes blir inspirert til å fortsette å dele av hjertet sitt med oss.

Det er årets første sekser, og det vil nok ha en sterk posisjon i musikkhjertet mitt. Jeg håper denne kommer på vinyl, og den fortjener virkelig et liv på vinyl. Følg Kjell Reianes på facebook, og ikke minst kjøp skiva.

Tine Hole - Bring on the superglue

Jeg har lenge hatt planer om å skrive om Tine Hole, og nå opp i alt jobbsøkestress så  må jeg bare sette av tid til det.
Tine Hole slapp sent i fjor albumet “Bring on the superglue”, og dette er en god debutskive for å si det mildt.  Tine Hole har flere bandprosjekter bak seg, og det siste var vel med bandet Bobleplast som ga ut skiven “Lysår” i 2010.

Tine Hole har en behagelig stemme som passer godt til det litt tilbakelente pop/americana inspirerte lydbildet, og hun har samlet et knippe gode låter på denne skiva.

Jeg har faktisk brukt en del tid på å lytte til denne skiva, noe som min lastFM oppdatering har røpet. Det blir litt sånn når man går å venter på tid til å få omtalt noe så vil man holde det ferskt, og jeg kan vel si at jeg har blitt glad i skiva.

Den låten som uten tvil er min storfavoritt er låten “Never let it rest”, og det skyldes nok drivet i låten. Denne låten er som et tog som skjærer igjennom landskapet med sin melodilinje, og kronen på verket et fengende refreng.

Hvis man skal fremheve en ballade så må det bli den såre “Follow me” hvor Tine Hole besøker sitt lys register, og hvor stemmeprakten får bære låten mye på egen hånd. Har jo et besøk av litt mørke strykere også, og hvem kan vel motstå det?

Never let it rest – Musikkvideo

www.youtube.com/watch?v=pSePZuMvY9g

“Come on let`s go” er låten som alle linedance-folka burde ha som fast innslag ved øvinger, bare så det er sagt.

Albumet inneholder mange flotte låter som gir meg vibber mot navn som Ida Jenshus, Shakespare Sisters, Lene Marlin, Amy MacDonald og selvsagt utgiveren Tine Hole.

Bli fan av Tine på Facebook, følg henne på twitter, og ja kjøp skiva!!!! Her kan du lytte på Spotify

Favoritter: Never let it rest, Follow me, only fools.

Dandylion - Images under construction - Part one

Jeg var rimelig sikker på at jeg hadde skrevet min siste omtale for dette året, og hadde tenkt  å ta igjen det tapte på nyåret. Jeg måtte kapitulere så snart jeg hadde startet avspilling av “dandylion” sin utgivelse som kom i dag.
Det er noen ting man bare lar svømme inn i øret som omfavner både hjertet og hjernen, og som bare skriker ut at man må skrive om.

“Dandylion” er navnet som Marianne Sveen har valgt på sitt solo-prosjekt, og hun er nok mest kjent for å være den kraftfulle stemmen i Katzenjammer. Jeg hadde faktisk låten “Monster” som denne ukes singel, og det er litt i mot min politikk å skrive om en artist to innlegg på rad. Er budskapet viktig nok så bryter jeg mine egne regler

Det første som slår meg når jeg hører dette er at her er Marianne, det er nesten så man ser henne stå der med hjertet i hånden. Det er neppe noen tvil at her er det lagt ned mye arbeid, og ikke minst en ærlig artist vi har med å gjøre.

Jeg synes “Monster” var en fin låt, men jeg når jeg hører hva mer hun har å by på i denne første delen av et tre-delt album så hadde jeg aldri valgt den som første smakebit. Hvorfor jeg sier det?
“Monster” er en mektig, og ikke minst ganske pompøs låt. Den fungerer perfekt som innledning til de låtene som kommer etter, men den står ikke like godt alene nå som jeg har hørt fortsettelsen. Jeg hadde nok heller valgt “Bring magic back” som første singel, og mye i det ligger i at faktisk “Dandylion” bringer magien tilbake til oss med den låten. Det er søren meg ikke mange fredagskvelder i dette året hvor jeg har hørt slike vakre såre perler som den låten, og hvordan den omfavner oss med den såre stemmen. Nevnte jeg strykere???  Jeg har jo snakket med Marianne, og vi begge elskere strykere. Hun har uten tvil flettet de inn perfekt til denne låten, og det som bygger opp til 2:06 med stillhet hvor hennes stemme får vokse låten frem igjen er “MAGI”. Rundt 3:00 minutter tar virkelig denne lille eposen av igjen uten å skulle analysere ihjel låten for dere, men jeg bare elsker den.

Det er jo fem låter på denne første delen, og jeg blir veldig imponert over de fem låtene som ligger der. Marianne Sveen leverer jo som alltid en fantastisk vokal prestasjon, og jeg liker hvordan hun har tappet seg inn på den sårbare delen av stemmen sin.
Hvis jeg skulle velge ut noen favoritter blant disse fem låtene så faller jeg på “Bring magic back” og “Significant other”, og hvis jeg skal nevne en låt som står nærmest Katzenjammer så måtte det bli “The end”.

Jeg aner ikke hvorfor “Dandylion” har valgt å dele albumet i tre deler, mulig det handler om hvor mye tid hun har i forhold til Katzenjammer. Jeg ble ihvertfall sugen på å høre de neste delene etter å ha hørt dette, og det er liten tvil i at hun står veldig stødig som soloartist også. Stikk innom Spotify, og ikke minst kjøp kjøp kjøp!! Jeg håper det kommer en vinylutgave med alle tre delene samlet til slutt.

Glem ikke å bli fan av henne på facebook, og besøk dandylion.no

Odd Nordstoga - Bestevenn

Jeg er jo så heldig å ha et signert eksemplar av Bestevenn, og ikke minst i vinyl. Det blir noe klarerer over lydbildet på vinyl, og hvem kler vel bedre denne klare drakten enn Odd Nordstoga.

Odd Nordstoga er for meg en av de største musikk-diplomatene vi har som bringer frem den urnorske sjela. Odd er så norsk at til og med urbane nordmenn kan føle seg fremmedkulturelle i hans musikalske selskap, og dette er langt på vei ikke ment som noe negativt. Det er ikke lenge siden jeg leste om en artist som ble sammenlignet med en “billig-pizza-ost“, og til denne anmelderen så må jo Odd være en brunost av ypperste klasse.
Jeg elsker hele pakken som er Odd Nordstoga, og da mener jeg alt fra den folkelige framtoningen til den skjønne dialekten. Du ser jo bare på albumcoveret at Norge er uten tvil representert til de grader, og det er nok neppe tilfeldig.

Vi har fått en voksende trend at norsk-språklig musikk blir omfavnet på hit-listene, og jeg velger å tro at Odd Nordstoga har vært en pådriver for at flere våger å satse morsmål. Det blir noe ekte over musikken, og det flere å flere som lykkes med det. Band som Kaizers har jo banet vei i årevis, og Gabrielle har jo fått nesten hele Norge til å danse i sommer.

Jeg var jo en av de som sang med når “grisen hylte” og ikke minst syntes at “Jul i svingen” ble litt mer jul med Odd Nordstoga som musikalsk bidrag. Vel nå er albumet “Bestevenn” en del av min samling, og jeg har alltid tenkt på Odd Nordstoga som en kar som aldri har behøvd min promotering for å selge album.
De fleste har jo hørt Odd Nordstoga, og jeg tror enten så liker du han eller så liker du han ikke. Det føles litt viktig for meg å få fortalt at jeg liker Odd Nordstoga, og dette kan godt regnes som min lille klapp på skuldra til en flott musiker.

“Bestevenn” har fått snurret en del her i det siste, og jeg merker barna mine også liker det Odd serverer. Det er ikke alltid far får velge hvilke plater han får snurre når de er hjemme, og et godkjent stempel fra de sier alltid at vi er inne på god musikk. De er ikke gamle karene men de kjenner igjen gode melodier når de hører de.

“Bestevenn” holder et veldig jevnt høyt nivå, og jeg elsker at Odd har flere låter han utfordrer stemmen sin på.
Det er jo perfekt når man kan få servert slike perler på en snor, og når perlene i tillegg er akkompagnert av strykere og hardingfele så blir det uimotståelig.
Jeg kan nevne at albumet er inspirert av boken “Vaffelhjarte” av Maria Parr, og musikken skal brukes til tv-serien med samme navn som skal gå på NRK.

Hvis jeg skulle driste meg ut på noen favoritter så må den første bli “Ein farfar i livet“, og denne låten har hengt med meg siden jeg hørte den første gangen på Platekompaniet. Jeg stod å bladde i vinylen, og plutselig strømmet denne låten ut av høytallerne i butikken.
Jeg ble faktisk litt rørt også, da jeg har mennesker nære meg som ikke har en farfar lengre så låten fikk en dypere mening.  Det er jo ikke ofte jeg snakker om innhold i tekster og slik på bloggen, men her fikk teksten veldig substans til egne opplevelser. Det var en skildring i teksten som passet så utrolig godt på mine egne erfaringer, og dette rørte ved meg. En flott låt som alltid vil ha en spesiell betydning for meg.

“Kva vil du ha for å bli glad” er en utrolig vokal prestasjon av Odd, og jeg elsker når han går opp på flere partier i låten. Den er et litt uventet fyrverkeri av Odd Nordstoga, og jeg synes han tar av mer enn vanlig på denne. Mange flotte høydepunkter, og jeg liker den fra start til slutt. Flott koring også.

“Morgondagen blå” er også en låt som stikker seg ut hos meg, og her er nok hardingfela en sentral aktør på å skape magien. Det blir liksom litt “Jul i svingen” over melodien. Jeg elsker når Odd går opp på “For ja! Det kan vel hende, det som draumen din fortel at ein dag, langt der ute, så blir den deg til del” Utrolig vakkert.

En solid plate av hele Norges solide Odd Nordstoga, og jeg har ingen betenkeligheter med å omfavne dette norske vaffelhjertet

Solveig Slettahjell - antologie

Jeg lever jo til tider et “isolert” liv når det kommer til en del musikk, og jeg prioriterer faktisk så mye av tiden min til det som kommer i postkassen fremfor hva som skjer i media. Det har noe med å ha respekt ovenfor de artistene som velger å sende inn musikken sin, og derfor velger jeg å prioritere timene mine på å lytte til dem.
Jeg har jo sagt tidligere at jeg har gitt forkjørsrett til Vinyl på denne bloggen, og Universal har sendt meg en bunke plater nylig. Den første jeg hadde lyst til å ta tak i er jo den meget omtalte “Antologie” av Solveig Slettahjell.

Albumet har jo høstet skryt fra mange kanaler, og jeg var ganske spent på hva alt oppstyret var. Jeg har hørt veldig lite på musikken til Solveig Slettahjell tidligere, som uten tvil er et navn når det kommer til Jazz her i Norge.
Jeg forventet kanskje å dumpe borti noe som kunne ligne Ane Brun eller Susanne Sundfør, og ble faktisk positivt overrasket at hun ikke klamret seg til de høyeste tonene for å glede kritikerne. (Eller overdrevet vokal-onani som det til tider kan framstå som)

Det er jo litt spesielt å gi ut et album med bare cover-låter, men på den måten som Solveig Slettahjell og hennes “partner-in-crime” Morten Qvenlid gjør det så blir det noe annerledes. Det å tolke låter, og ikke minst gjøre de til sine egne er jo noe idol-sirkuset maser om hver fredag. Det som Solveig og Morten gjør er jo uten tvil i en klasse for seg selv, og hele dette nakne musikkbildet er med å bidrar til magien.
En sterk Solveig som gløder med stemmeprakten sin, akkompagnert av et vakkert klassisk piano bemannet av Morten Qvenlid viser hvor enkelt store opplevelser kan skapes.

De har jo uten tvil dykket i store flotte musikkhjerner når de har valgt ut låter, og jeg skal forsøke å nevne de som “trigget” mest følelser i musikk-hjertet mitt.

Det er jo noen låter som er “covra-ihjel” i mine ører, og låter som “True Colors” forventer jeg egentlig ikke skal gi meg en dritt. Det forventes liksom ikke at noen skal kunne gjøre noe nytt med den låten som “Cindy Lauper” gjorde legendarisk på 80-tallet. Dette er jo en tidløs klassiker, og den tåler jo tidens tann sånn sett. Jeg ble ihvertfall forbauset over meg selv at dette er en av de låtene som “trigget” noe i meg, og det er faktisk en av de vakreste tolkningene jeg har hørt. Det er flott å høre noen fremføre denne låten uten å skulle ha behov for å kjøre storslåtte “diva” takter som jeg liker å kalle det. Vi får servert en enkel, vakker tolkning uten for mye vokal sidesprang. Jeg liker ihvertfall meget godt denne versjonen, og “Truel colors” har fått en ny vår hos meg.

Låten “Okay” av Sidsel Endresen hadde jeg ikke noe forhold til fra før, og dette tror jeg er mitt første møte med den. Kan jo hende at jeg har hørt den før, men rett og slett ikke husker det. Den kommer ihvertfall til å ligge mitt i minne for alltid nå, og dette er en utrolig vakker låt. Det er slike vakre ballader som minner oss om at på tross av all elendighet vi leser i aviser så er det håp for menneskerasen, og det faktum at to mennesker kan gå sammen å skape et slikt vakkert øyeblikk er bevis for det. Jeg er trollbundet fra start til slutt på denne låten, og er nesten bekymret for at platespiller-stiften skal grave seg ned i den.

Den tredje låten jeg har lyst å nevne er “Famous blue raincoat” av Leonard Cohen, og denne låten fenger meg. Den leveres vakkert, og jeg liker veldig godt hvordan den løfter seg utover. Når du hører pianoet stige sammen med stemmen til Solveig er slike vakre øyeblikk man bare må nevne, og jeg håper de fleste gir denne låten en ekstra lytt. Flotte høydepunkter.

Solveig Slettahjell og Morten Qvenlid sitt “Antologie” er et album som burde følge med et hvert peis-salg, og dette er musikk som er skapt for peiskos. Enten du sitter der med et glass rødvin eller en kopp kakao så er dette “soundtracket” du bør ha for å skape en magisk stemning i høstmørket.

Løp og kjøp, ikke minst bli fan av Solveig Slettahjell på facebook

Poor Edward - Time is gonna change you

Dette er jo et band jeg har fulgt siden de slapp deres første EP “Summer Rain“, og ikke minst oppfølgeren “Soldiers and sundays” året etter.

De slapp også singelen “Look to the sky” tidligere i år, men denne falt liksom ikke helt i smak til meg på første lytt.
Det rare med det er at singelen ble bedre mottatt neste gang jeg hørte den, og det er vel noe med gjenkjennelsen. Det å høre en låt flere ganger, og ikke minst få med seg flere detaljer.  Så når albumet “Time is gonna change” skulle bearbeides så dukket denne singelen opp, og ikke minst festet seg.

Den låten fra albumet som vekket mest liv i meg måtte jo bli “Keep from falling”, og som jeg sa tidligere i uka så er jeg i et “Up-tempo” for tiden.
Dette er en låt som kjører på litt mer tempo, og ikke minst utfordrer litt på det vokale register. Flott melodi, og et flott refreng. Herlig amerikana-inspirert-rock som får rockefoten min til å jobbe med i låten. Saksofon arbeid også i denne låten, og det er jo fett da.

Lydmessig så høres det ut som en live-plate til tider, og jeg lurer på om det skyldes at det meste av albumet er spilt inn på en avsidesliggende hytte på Suleskardfjellet. Du har det litt røffe skitne lydbildet som gjerne passer til denne kategorien.

Det å sammenligne brødreparet Kristian og Martin Tungeland Rinde (Poor Edward) med artister som Odd Nordstoga, The Jayhawks, og Marit Larsen er neppe en dårlig slutning. Jeg finner ihvertfall mye likheter med nevnte navn, men Poor Edward har sine egne særegenheter. Det er to dyktige låtskrivere, som ikke minst har strålende vokalharmonier som kun genetikk kan framprodusere.

Dette er et flott julegavetips til alle musikkglade mennesker, og jeg er litt stolt av gutta med tanke på utviklingen siden 2008. Bli fan av gutta på facebook

Favoritter: Keep from falling, Bullets are grazin´me, Switzerland

Elin Sofye - There`s gotta be more

Jeg ligger på sofaen litt sånn små-deppa etter å ha hvert syk i snart 3 uker, og har faktisk litt lyst på å få opp humøret. Det første som slår meg er jo å dra frem noen vinylskiver, men så kommer jeg på en cd som dukket opp i postkassen for noen få dager siden. Elin Sofye hun som hadde den fantastiske singelen “Gotta be more” som jeg omtalte tidligere her på bloggen.
Jeg fisker fram konvolutten, og legger cd-en inn i pc-en. Finner frem mine Sennheizer øreklokker, og lar Mediaplayer gjøre resten.

Joda Elin kjører i gang på første låt hun, og “Have mercy on me” har en skikkelig oppløftende melodilinje som gjør meg i godt humør med en gang. Akkurat passe tempo, og jeg faller spesielt for oppbyggingen av låten i mellompartiene. Du har en pianomelodi som starter rundt 0:24 (kommer også 1:14) som jeg bare måtte spole tilbake å høre på et par ganger, den lille strofen der gir faktisk mye til låten.

Elin Sofye har jo en vokal med mye særpreg, og jeg liker spesielt det faktum at hun har en stemme som ikke bare er små-hes men også veldig sterk. Langt i fra noen typisk kombinasjon dette, og jeg har ihvertfall falt for den.

“Gotta be more” er jo en skikkelig humørspreder låt, og jeg kjenner hvordan denne låten kan gi enhver energi. Ja til og med undertegnede får lyst til å danse på et gulv torpedert av strobelys, og ja det skal litt til for å få meg til å innrømme slike ting. Elin Sofye er et fyrverkeri, og i dag trengte jeg et fyrverkeri. TAKK!!!

“Mayday” er nok en sterk pop-låt fra Elin Sofye, og denne holder også et up-tempo. Her er det jo uten tvil refrenget som er nøkkelen til låtens suksess, og hvem kan vel motstå “Mayday, I`m falling from grace” når det blir framført med en slik pompøs innpakning. Jeg har ihvertfall vanskelig for å motstå slike herligheter.

Jeg er faktisk imponert over at alle låtene på albumet er signert Elin Sofye, og det viser at her bor det mer enn en flott stemme. Jeg synes ofte det gjenspeiler seg i musikken, når man faktisk har skrevet låtene til sin egen stemme. Det kan jo neppe bli mer skreddersydd for å si det slik. Meget sterkt album med både hurtige, og rolige låter. Vel verdt å ha i samlingen sin, løp å kjøp!!!

Bli fan av Elin Sofye på Facebook.

Robert Post - Rhetoric

Jeg har fulgt med litt på hva Robert Post har drevet med i det siste, og han ble vel nevnt her i forbindelse med slippet av singelen “Frontline” i august.
Jeg ble også veldig overbevist av hans bidrag på “Container“, et album med mange gjesteartister som ble sluppet i januar.

Nå er Robert aktuell med sitt album “Rhetoric”, og denne skiva har fått veldig varierende mottagelse. Albumet har faktisk høstet alt i fra en 6-er til en 2-er, og det viser vel hvor subjektive musikkomtaler er. Det hele handler jo på tross av hvilke følelser som vekkes i hvert menneske når man hører musikken, og for de som ikke blander følelser inn i en omtale så har de neppe et musikkhjerte.

Det første som slår meg etter å ha hørt albumet ca. 6 ganger nå  (ja det er en grunn til hvorfor jeg ikke spyr ut omtaler), vel det første som slår meg er at dette er en helt annen Robert Post enn hva vi hørte når vi først møtte gutten i 2005.

Robert Post ble jo en skikkelig landeplage i 2005 med låten “Got none”, og hvis du ikke husker den så kan du jo høre den her på spotify.
Det som skiller Robert 2005 mest med Robert 2011 er jo uten tvil stemmebruken, og det er liten tvil i at Robert har blitt en voksen kar de siste 6-åra.
Robert Post er vakker på så mange måter, og måten han når ut til lytteren nå kan ikke sammenlignes med tidligere.

“Rhetoric” byr på herlige melankolske pop-perler som kan trollbinde de fleste, og når det i tillegg er ispedd en fløyelsmyk vakker vokal, strykere og gode melodilinjer hvem kan motstå?
Jeg skal ikke si at jeg liker alle låtene på skiva, og det er faktisk noen låter jeg finner litt masende. Det blir nesten litt for mye Susanne Sundfør/Ane Brun over det, men for mange musikkelskere så er jo dette bonus.

“Denne låten er for meg et like vakkert øyeblikk som en soloppgang, den viser hvilken musikalsk storhet som bor i Robert Post”

Det er jo noen låter jeg ønsker å framheve som mine favoritter, og låten “Hey hey for the record” er første låt ut på skiva. Denne låten er for meg et like vakkert øyeblikk som en soloppgang, den viser hvilken musikalsk storhet som bor i Robert Post. Du vet når du står å stirrer på at solen skal stå opp, og de vakre fargene fyller himmelen før selve solen kommer. Vel låten er nettopp slik, de vakre fargene kommer strømmende mot deg, og bygger seg fram mot den store ildkulen som treffer deg. En sterk låt som bygger seg opp gradvis, og med strykere mot Robert sin stemme så er jeg solgt. HERLIG!!!!

“My Body” er en låt jeg ikke skal skrive å mye om, men den har en spesiell sårhet i seg som er verdt å legge merke til.

“I find it strange” er en låt som faktisk god kunne vært signert Babel Fish, og den minner mye om det lydbildet. Jeg liker denne låten veldig godt, og det ligger mye i oppbyggingen. Flotte rolige melodipartier, med et meget sterkt refreng.

Det føles veldig godt å ha Robert Post tilbake på denne måten, og jeg tror han har funnet en formel som kler han godt.
Liker du melankolsk pop hvor en vakker vokal bærer mye av lydbildet så er “Rhetoric” noe for deg. Løp å kjøp!!!!

Violet Road

Det er ikke ofte jeg etterlyser album, og som regel så sliter jeg nok med å ta unna den bunken album jeg har liggende. Violet Road er et band jeg har hørt rykter om, og når Sony slapp presseskriv om plateslippet 21. oktober måtte jeg bare forespørre etter et anmelder eksemplar.

Violet Road består faktisk av hele 4 Rundberg brødre, og en bror i sinnet som de kaller vokalist Kjetil Holmstad-Solberg. Det første som slår meg når jeg hører 4 brødre i samme band at her kan det gnistre litt i produksjon av musikk, vel om det gjør det vet jeg ikke men det gnistrer ihvertfall av musikken til Violet Road.

Denne nord-norske femmeren spiller en slags storslagen pop-rock, og du har alt fra melankolske ballader til allsang stadion materiale.
Jeg vil si jeg får litt “Coldplay-Keane-A-ha-Howl” vibber til tider, og det skyldes nok mye de flotte arrangementene som sammensveises med en sterk vokal.

Jeg ble faktisk tidlig betatt av stemmen til Kjetil Holmstad-Solberg, og det kom allerede i første låt på skiva. Låten heter “Crazy as can be”, og hvor du faktisk vil ende opp med å like mer enn et fengende refreng. Jeg ville faktisk valgt denne låten som første singel ut, og synes den har et mye sterkere kort enn “Can you hear the morning singing”.
Den herlige framføringen som åpner med “Down in the hole you found me falling” hvor han leverer noe som kan beskrives som hes-sårt-sterkt, en kombinasjon som bare en fantastisk stemmeprakt kan levere.

“Song for another day” er låten som hadde vært mitt andre klare valg for singel-slipp, en sterk kraftfull låt som har litt høyere tempo. Veldig vakkert arrangert med saksofon-solo, og et herlig refreng som bærer låten frem. Dette er uten en sang som gjør seg på en stor arena, og man kunne godt ha fremført dette foran 20 000.

Can you hear the morning singing from Violet Road on Vimeo.

Hvis jeg skal ramse opp mine favoritter på denne skiva så må det bli “Crazy as can be”, “Song for another day” og “The burden and his long lost friend” <- kjempe arrangement “Dead man walking” <- må høres.

Har du lyst på en veldig godt arrangert plate med storslagne pop-låter ispedd en dose melankoli så er dette noe for deg. Løp.. kjøp..

Ikke minst bli fan på facebook, og besøk Violet Road på http://violetroad.no

Megafon - Hurra

MEGAFON er et band som har vært med meg på et par joggeturer i det siste, og jeg må si meg litt pirret av deres musikkstil.
Det som MEGAFON leverer er uten tvil en særegen stil, og du må faktisk regne med å kanskje bruke noen lytte runder på deres materiale.
Personlig så har jeg alltid vært litt svak for det lydbildet som de sørlige land har å by på, og når de velger å definere sin lyd som Balkan-møter-nordisk folkesang-møter-mellomøstlig bazar-møter-metal-møter-elektro da er jeg slukt inn i et hav av opp-slukende rytmer.
Mye ligger i Marte Schau sin måte på å dra ordene i det hun synger de, og man kan lett bli hypnotisert som en konge-kobra i hennes nåde.

MEGAFON har mange flotte låter, og jeg får lyst å fremheve noen få i kveld.

“Merciful Fate” er en av de tyngre låtene, og det er nok her metal-sjangeren kryper frem. Veldig spennende låt, med en inn-sugende vokalprestasjon. Bør sjekkes ut.

“Please believe me” er en låt som bærer mye preg av hele denne Balkan-bazar følelsen, og du kan vel trygt si at instrument bruken påvirker dette lydbildet. En hurtig låt som får blodet til å bruse til tider.

“Bondemand” er jo allsang favoritten som jeg har plaget husfrua med en del i det siste, du klarer neppe å slutte å synge på refrenget har du først fått det på hjernen. En enkel låt som det ikke er enkelt å bli kvitt, rett og slett “brilliant”.

MEGAFON leverer en god skive, og jeg er pirret til å ville høre mer av dette bandet. Jeg leste faktisk i dag at de var valgt ut til å skulle delta på BY:Larm også GRATULERER!!!! Bli fan på fjesboka

Fortsett å lag god musikk, og ikke minst kom å besøk Trondheim Løp å kjøp folkens kun 99,50 !!!

www.youtube.com/watch?v=lJKG9TPIWe8