Robert Post - Rhetoric

Jeg har fulgt med litt på hva Robert Post har drevet med i det siste, og han ble vel nevnt her i forbindelse med slippet av singelen “Frontline” i august.
Jeg ble også veldig overbevist av hans bidrag på “Container“, et album med mange gjesteartister som ble sluppet i januar.

Nå er Robert aktuell med sitt album “Rhetoric”, og denne skiva har fått veldig varierende mottagelse. Albumet har faktisk høstet alt i fra en 6-er til en 2-er, og det viser vel hvor subjektive musikkomtaler er. Det hele handler jo på tross av hvilke følelser som vekkes i hvert menneske når man hører musikken, og for de som ikke blander følelser inn i en omtale så har de neppe et musikkhjerte.

Det første som slår meg etter å ha hørt albumet ca. 6 ganger nå  (ja det er en grunn til hvorfor jeg ikke spyr ut omtaler), vel det første som slår meg er at dette er en helt annen Robert Post enn hva vi hørte når vi først møtte gutten i 2005.

Robert Post ble jo en skikkelig landeplage i 2005 med låten “Got none”, og hvis du ikke husker den så kan du jo høre den her på spotify.
Det som skiller Robert 2005 mest med Robert 2011 er jo uten tvil stemmebruken, og det er liten tvil i at Robert har blitt en voksen kar de siste 6-åra.
Robert Post er vakker på så mange måter, og måten han når ut til lytteren nå kan ikke sammenlignes med tidligere.

“Rhetoric” byr på herlige melankolske pop-perler som kan trollbinde de fleste, og når det i tillegg er ispedd en fløyelsmyk vakker vokal, strykere og gode melodilinjer hvem kan motstå?
Jeg skal ikke si at jeg liker alle låtene på skiva, og det er faktisk noen låter jeg finner litt masende. Det blir nesten litt for mye Susanne Sundfør/Ane Brun over det, men for mange musikkelskere så er jo dette bonus.

“Denne låten er for meg et like vakkert øyeblikk som en soloppgang, den viser hvilken musikalsk storhet som bor i Robert Post”

Det er jo noen låter jeg ønsker å framheve som mine favoritter, og låten “Hey hey for the record” er første låt ut på skiva. Denne låten er for meg et like vakkert øyeblikk som en soloppgang, den viser hvilken musikalsk storhet som bor i Robert Post. Du vet når du står å stirrer på at solen skal stå opp, og de vakre fargene fyller himmelen før selve solen kommer. Vel låten er nettopp slik, de vakre fargene kommer strømmende mot deg, og bygger seg fram mot den store ildkulen som treffer deg. En sterk låt som bygger seg opp gradvis, og med strykere mot Robert sin stemme så er jeg solgt. HERLIG!!!!

“My Body” er en låt jeg ikke skal skrive å mye om, men den har en spesiell sårhet i seg som er verdt å legge merke til.

“I find it strange” er en låt som faktisk god kunne vært signert Babel Fish, og den minner mye om det lydbildet. Jeg liker denne låten veldig godt, og det ligger mye i oppbyggingen. Flotte rolige melodipartier, med et meget sterkt refreng.

Det føles veldig godt å ha Robert Post tilbake på denne måten, og jeg tror han har funnet en formel som kler han godt.
Liker du melankolsk pop hvor en vakker vokal bærer mye av lydbildet så er “Rhetoric” noe for deg. Løp å kjøp!!!!

Le Fant - Last Chance To Dance

Le Fant er en artist som har fått omtale tidligere her på norskmusikk.org, og nå er han klar med debutalbumet “Last Chance To Dance”.

Le Fant er en liten melankoliens mester, og jeg har sammenlignet han tidligere med Petter Carlsen som er nokså lik Le Fant på den biten. Når det kommer til vokal så er de ganske forskjellig, og Le Fant tilbyr oss en mer hes stemme som man faktisk må bli litt vant til.

“Last Chance To Dance” er fylt opp meg mange gode låter, og det ligger mange tanker bak låtene. Hvis man tar frem låten “Macy” som er en av de sterkeste kortene til Le Fant, så har du en låt som setter fokus på blod-diamanter. Jeg har alltid hatt sansen for artister som finner inspirasjon å skrive om noen av de urett som begås i verden. “Macy” er en fengende låt, og Le Fant tilbyr oss en vokalprestasjon som minner litt om BONO til tider, og jeg har ihvertfall trykket denne låten til mitt bryst. Denne låten hadde passet kult som en James Bond låt også, bare feitet den opp med litt mer orkester
Låten har også fått en kul video som du kan sjekke ut her.

En annen låt jeg la merke til er låten “Prisoner” som holder et litt høyere tempo, og ikke minst er litt løsere i snippen. Det virker som Le Fant har sluppet seg litt mer løs, og groover seg bare igjennom hele låten. Tror denne låten kan funke veldig bra live.

“Hunting you” er jo låten som gjorde at jeg ble kjent med Le Fant, og den låten må jo bare nevnes. En skikkelig tilbakelent låt, med vakker vokal. Dette er musikk du kan slappe av til, og jeg bare lar tankene sveve med denne lille meditasjons-perlen.

Hvis jeg skal oppsummere albumet så må det bli at det er en sterk debut, men jeg hadde håpet på flere låter med mer trykk. Jeg sier ikke nødvendigvis at det skal være mer rocka, for all del folk må få lage den sjangeren som passer dem. Jeg kunne godt tenkt meg at Le Fant spiller på mer av det registeret han har. Bruke de lyse tonene mye mer så blir ihvertfall undertegnede enda mer frelst.

Liker du litt små-hes melankoli ispedd lyse toner så er Le Fant noe for deg,  kjøp kjøp

Le Fant er den første artisten som har sendt meg albumet i vinyl, og slik kos setter jeg pris på. Tusen takk

Isabella Leroy - Buildings and bridges

Isabella Leroy er jo ei jente vi har ventet på noen år, og du husker henne nok fra Idol i 2007. Isabella røk ut på 9-ende plass i Idol, og dette skyldtes nok at hun passet best til å framføre sine egne låter. Det å skulle synge coverlåter er ikke noe for alle.

Vel Idol er gammel historie, og absolutt ikke noe å dvele ved. Nå er det nye kapittelet i Isabella Leroy sitt musikalske liv påbegynt, og det er ikke et dårlig første kapittel vi får servert.

Jeg har lett for å tenke tilbake til Alanis Morisette sitt kraftig inntog med albumet “Jagged little pill” som ble lansert i 1995. Det er ikke ofte et album får 6 hit-singler, slik som Alanis fikk med dette albumet.
Årsaken til at jeg tenker Alanis når jeg hører Isabella Leroy så er det at lydbildet ikke er helt fremmed i forhold til Alanis. Isabella har også den samme tydelig lekende kreativiteten i låtene sine. Isabella Leroy kan jo også uten tvil kalles for en klassisk singer/songwriter type.

“Buildings and bridges” har ingen mangel på rød tråd, du kan vel slå fast tidlig at lista er lagt ganske likt låtmessig. Det er mange gode låter på albumet, og det eneste negative er at jeg kanskje hadde håpet på litt flere sprell.

Må kjapt nevne to favoritter:

“This too shall pass” er en  kul låt, og jeg digger den vokale biten med flerstemt på de markerte toppene i låten. Isabella har ihvertfall mye rytme i musikken, og du kan bare kjenne på “grooven” hun gir fra seg.

“Game” denne låten er skikkelig klassisk Alanis Morisette på refrenget, men selvsagt på Leroy sitt vis. Det kan da neppe være fornærmende at jeg sammenligner henne med en av de mestselgende kvinner vi har i musikkbransjen. Jeg digger denne låten, og synes refrenget bare er herlig.

Jeg må bare fastslå at dette er en imponerende debut av Isabella Leroy, og det er som sagt mange flere gode låter på albumet.

Jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale Isabella Leroy sitt debutalbum Buildings and Bridges varmt. Løp og kjøp, eller stikk innom Spotify og lytt

Copyright: Josefin Winther FOTO: Utsikter fra Bergen / Sandra Jecmenica & Åshild S.F. Thorsen.

Josefin Winther
Josefin Winther har fått en del omtale i det siste, og mye av dette skyldes at hun har vært med i Team Torhild i det store korslaget på Tv2.
Jeg har ikke tenkt å skrive noe om korslaget denne gang, men heller fokusere på Josefin Winther.
Historien om karrieren til Josefin er så lang at jeg velger heller å legge en lenke til den her, men jeg kan nevne at hun har høstet meget gode kritikker for sitt debutalbum “Be proud or stay out of it” som kom i 2008.
Hun har blitt sammenlignet med PJ Harvey og Patti Smith, neppe noen dårlige skussmål å få.

Raising Armies
“Raising  Armies” er hennes album nummer 2, og slippes for salg den 14. februar i år. Du kan også få med deg slippfesten på Ricks i Bergen 12. Februar hvis det passer.
“Raising Armies” er mitt første møte med Josefin Winther, og jeg går dermed inn i denne vurderingen uten debut-skiva i bunn.
Jeg synes faktisk Josefin minner meg litt om K.D. Lang som jeg var stor fan av i mine yngre dager, og dette har ikke noe med legning bare så den ballen er lagt død. Årsaken til at jeg nevner K.D. Lang er ikke nødvendigvis hvordan vokalen lyder, men mer hvordan vokalen blir levert hvis dere skjønner hva jeg mener. Låtene er heller ikke så ulike til tider, hvis jeg husker rett vel å merke. (Får litt lyst å plukke frem K.D. Lang sin Ingénue og lytte litt) <- Jeg synes det er positivt når musikken til en artist gir deg inspirasjon til å høre på mer musikk.

“Hun har blitt sammenlignet med PJ Harvey og Patti Smith, neppe noen dårlige skussmål å få”

Hvis jeg skal si noe om Josefin sin vokal så må det være at den har et godt register, men ikke noen særegne trekk. Hun har en typisk god singer/songwriter vokal som hun tilpasser godt til låtene sine.
Jeg foretrekker de litt hurtige låtene på albumet, og dette er et album som svinger litt i modus. Her har du alt fra litt rocka låter, til enkle akustiske. Du kan vel si at jeg nok engang leter etter den røde tråden som skal binde alt sammen, og det som knytter det sammen denne gangen er vokalen til Josefin. Ellers så spriker det ganske mye.

Mine favoritter på albumet må bli 1,2, 9, og 10 ja jeg mangler oversikt på låtene pr. dags dato, men jeg skal få oppdatert dette når jeg kommer over en liste. (Eller når noen sender meg det )

Trend er ihvertfall en av låtene, og her har du en smaskens video å kose deg med.

www.youtube.com/watch?v=bcyYHSjqOTg

Husk og besøk henne på http://www.josefinwinther.com

Her kan du høre smakebiter fra hennes første album

Petter Carlsen - Clocks don`t count

Petter Carlsen
Petter Carlsen er en kar jeg har holdt godt øye med her på bloggen, og helt siden “A taste of what`s to come EP-en” i 2007 så har han vært fast inventar her. Du kan vel si at det er ikke så mange artister som har blitt nevnt 4 ganger her de siste åra.
Så hva er det som gjør meg så opptatt av Petter? Joda denne karen leverer pop-perler med en silkestemme som få andre gjør her i Norge.
Den sterke Ep-en lokket meg inn  med lovnad om å gi en smakebit om hva som skulle komme, og han slo til for full maskin med debut-albumet “You go bird” (14.plass på Vg-lista topp 40). Nå er Petter tilbake med nytt album, og akkurat når du trodde det ikke kunne bli bedre så hever han lista enda et hakk.

Clocks don`t count
“Clocks don`t count” slippes 31. Januar så det er ikke mange dager du trenger å vente. Dette albumet har flere av disse særegne perlene, som man bare blir fortapt i Petter Carlsen sin nydelig stemmeprakt. Dette melankolske behagelige lydbildet som faktisk får Unni Wilhelmsen til å sammenligne han med artister som Jeff Buckley, Ane Brun og Coldplay på deres roligste.

Det er faktisk ikke de mest nakne låtene av Petter jeg legger merke til denne gangen, men 3 andre låter som gir meg et nytt lydbilde å falle for. Jeg liker å høre disse nye sidene av Petter, og det er mye med dette albumet som viser at Petter utvikler seg.

Table for one
Denne låten er en duett med Unni Wilhelmsen, og det ante jeg faktisk ikke når jeg hørte den første gangen. Jeg bare satt å tenkte “faen den stemmen var det noe kjent med” og ikke minst “svarte de passet jo utrolig godt sammen”. Ja det haglet litt gloser fordi den var så utrolig bra, og jeg hadde aldri trodd at den lyse stemmen til Petter skulle harmonere så godt mot Unni sin. Petter har også strykere på denne låten, og uten tvil er det en stemme som gjør seg med strykere. Legger forslag allerede nå at Petter samarbeider med KORK på sitt neste album .
“Table for one” en låt som  bør få sin tid på norsk radio, det forlanger jeg som et minimum.

“Til dere som aldri har hørt Petter før så misunner jeg dere muligheten til å bli kjent med han for første gang”

Spirits in need
Låt nummer to som jeg bet meg merke i er “Spirits in need”, og mye her skyldes tempo. Det å få Petter ut av sin rolige atmosfære, og over til noen med litt mer fart i fungerte utrolig bra. Dette er en skikkelig poplåt, med også et litt kraftigere lydbilde en de strippa låtene. Herlig av Petter, og jeg slites mellom å velge en favoritt låt til spotify godbiter 2011 lista mi.

A simple reminder
“A simple reminder” er den tredje låten jeg vil anbefale en ekstra lytt, også her så har vi et større lydbilde enn vanlig med Petter. Hadde aldri trodd at jeg faktisk kunne falle for noe annet en de enkle sårbare låtene som har blitt Petter sitt varemerke, men det er tydelig at mannen har flere strenger på spille på.

Låten “Home” fra “Clocks don`t count”

www.youtube.com/watch?v=eweGO-8OCHo

Totalt så er dette et vakkert album av Petter Carlsen, og alle dere som kjenner til hans tidligere utgivelser kan bare glede dere. Til dere som aldri har hørt Petter før så misunner jeg dere muligheten til å bli kjent med han for første gang,  det er alltid en fryd å få oppleve første lytt på noe som lyder godt.

Støtt Petter Carlsen besøk han her http://www.pettercarlsen.com

www.youtube.com/watch?v=zr0QJfMwKtE

Her kan du se videoen som var i starten av omtalen http://www.youtube.com/watch?v=cRC42ZL8EZo

Her finner du Mamas garden
http://www.mtgmusic.no/artist/78/Mamas-garden
http://www.myspace.com/mamasgarden
http://facebook.com/mamasgarden

Dina Misund - Listen

Dina Misund – Listen
Dina Misund er ei ung jente med mange jern i ilden, men musikken er hennes største lidenskap. Det er ikke vanskelig å forstå at musikken er viktig for henne, og det hører man i det ferdige produktet.

Albumet “Listen” er egenprodusert fra første til siste sang, og det er imponerende kvalitet på låtene.
Dina har en stemme som passer godt til denne musikksjangeren, og jeg vil nok plassere henne i litt samme stilen som Maria Mena, Katie Melua, og krydre litt med Amy MacDonald.
Det er et snev av country, en teskje vise og en solid dose pop.

“I know” som er første låt ut på albumet er også en av mine favoritter, og mye av det skyldes drivet i låten. Du kan vel si at mine Amy MacDonald referanser stammer litt fra den låten.
Det er en munter låt, og en perfekt start på albumet. Hvem kan vel motstå refrenget

“Let me down” er også en låt som fenger meg, denne også går med litt mer tempo enn de rolige låtene. Denne låten viser vel kanskje mer av den lekne siden til Dina, og her er skuldrene litt senket over i en “groooovy” Dina.

Dina Misund har en vokal som er særpreget, og jeg liker spesielt når hun leker med sine såre lyse toner. Dina har ihvertfall en stemme som er klokkeklar igjennom hele albumet, og vi kommer garantert å få høre mye av denne jenta hvis hun har rette folka rundt seg. (Fotnote til de som jobber med promo, når du har gull så bør du stå på som F.)

Albumet i sin helhet er dominert at rolige perler, og jeg tror nok at hun godt kan leke enda med låter som har litt mer tempo. Det hadde ihvertfall gledet meg enda mer, og gitt albumet det lille ekstra.

Dina har i mine ører levert et debutalbum som minner om debuten til Lene Marlin kvalitetmessig, og jeg tørr påstå at dette albumet er noe sterkere.

Jeg anbefaler på det sterkeste at du går til innkjøp av dette albumet og støtter opp Dina Misund som har lagt mye av egne penger for å realisere denne drømmen.

Anbefaler også et besøk på hennes myspaceside

Hogweed - The Worthless Wait

Hogweed
Hogweed er bestående av Hanne Elnes, Lars Ivar Aarnes, Einar Aarnes og Andreas. Denne gruppen fra Trondheim ble dannet i Oktober 2007.

The Worthless Wait
Tittelen på denne blodferske Ep-en  har heldigvis ikke noe med det ferdige produktet å gjøre.  Det hadde ikke vært å “vente på noe verdiløst” å vente på denne Ep-en.

Jeg merker at jeg blir glad når jeg hører slik musikk, og ikke minst at det stammer fra hjembyen min.  Dette er en behagelig EP som aldri blir kjedelig, og jeg synes alle låtene er av god kvalitet.

Uansett så er det jo noen låter jeg vil trekke fram som favoritter, og da tenker jeg spesielt på to.

“Leaving the spiral” elsker de enkle herlige tonene som starter låten, og ikke minst når gitarene følger på. Deretter så flyter stemmen til Hanne inn i låten, og med et påfølgende vakkert refreng. Mulig det er Hanne som også synger andrestemmen i låten, det er ihvertfall deilig å høre på. Denne låten er utvilsomt det sterkeste kortet på Ep-en.

“Choices” herlig melodi, godt driv, og ikke minst magiske lyse toner fra Hanne. Hanne minner litt om  Dolores O’Riordan uten de irriterende ulydene Mulig det ligger i hennes engelske knekker som glir litt innom en små-irsk aksent til tider

Ep-en har totalt 5 låter og ser dritfet ut. Den har et vinylprint på selve cd-en og det er jo kult… ikke harry… kult sier jeg.  :D

Vel jeg anbefaler Hogweed og ser fram til et helt album med denne gjengen.

Besøk de på hogweed.net eller myspace vel kanskje blogspot eller twitter

Christer Wulff - Until we meet again EP

Christer Wulff – Until we meet again
Christer Wulff slapp nylig Ep-en “Until we meet again”, og du kan skaffe den på Itunes eller Spotify.

Christer ferdes i dette singer/songwriter landskapet.
Det begynner å bli vanskeligere å være denne typen trubadur, og det skyldes økt konkurranse. Det er utrolig mange artister for tiden som produserer i denne akustiske båsen, og det krever at de har det lille ekstra.

Har Christer klart å vekke oppmerksomhet hos meg?

Ja, hvis ikke så hadde jeg ikke brydd meg å skrive om han. Jeg ønsker å presentere de artistene som ligger i det øvre sjiktet, og ikke middelmådighet.

Secrets with swords
“Secrets with swords” var låten som vant meg over 100%, og det skyldes både låten og ikke minst vokale prestasjoner. Jeg er opptatt av at musikere skal vise mye av sitt register, og da mener jeg ikke vokalonani slik som en del R&B artister gjerne gjør.  Christer tar frem sine lyse toner på en elegant måte i denne låten, og han burde spille mer på det i fremtiden. Vil også anbefale låten “Diamond fence” som også er et av hans sterke kort på ep-en.

Christer virker som en lidenskapelig artist, og jeg vil tro vi kommer til å høre mer av denne karen.

Håndlaget begrenset utgave
Skal du kjøpe Cd-en til Christer så kan du koste på deg hans håndlagde versjon, jeg fikk den og den er dritkul. Det er løse bilder som ligger i et cover mer som et vindu. Du kan gå inn på hans nettside og bestille denne utgaven. Jeg har ofte sagt at cd-er snart er vår moderne vinyl med tanke på den elektroniske verden. Så hvorfor ikke eie et skikkelig samlereksemplar av denne artisten.

Som alltid så sier jeg LØP Å KJØP!!

Christer var også omtalt her på norskmusikk.org i April.

Foto: Lars K. Aalgaard Copyright: Poor Edward

Poor Edward – Soldiers and Sundays
Jeg har nevnt disse to brødrene før, og det er en ære å få nevne de igjen. Kristian og Martin T. Rinde ga ut tidligere Ep-en “Summer Rain“, og er nå aktuelle med Ep-en “Soldiers and Sundays”.

Det er jo alltid vanskelig å skulle å bedømme ny musikk fra en artist du har hørt før. Man har lett for å legge lista høyere når man har forventninger fra tidligere bragder. Klarer Kristian og Martin å levere med denne Ep-en?

Gutta leverer
Ja de gjør faktisk det, og det er ikke noe som gleder meg mer.  De leverer gode låter, og stemmene deres er perfekt match.
“Follow me down” er den låten som jeg kanskje falt for mest denne gangen, men det betyr langt i fra at resten av låtene var noe dårligere.
“Follow me down” er for meg en sang som handler om “closeure” som vi sier på norsk, og da tenker jeg på å avslutte noe. Det er en behagelig sang som roer liksom ned det hele, “the fight is over now..follow me down”. Vet ikke om det er den behagelige vokalen eller teksten som gir denne roen, og det er vel en kombinasjon egentlig.

Spotify
Du kan høre hele denne fantastiske Ep-en på Spotify, men jeg håper du støtter opp om Poor Edward enda mer og kjøper Ep-en på Itunes

Besøk gutta på Myspace hvor du også kan høre Ep-en

Må nesten slenge inn en takk til gutta i Poor Edward for Ep-en de sendte meg, håper neste gang at det er autografert da jeg er sikker på deres underskrifter blir verdt litt etterhvert Affeksjonsverdi uansett