Samsaya - Foto: Stein Eriksen (C)

Da var endelig muligheten tilstede for at jeg kunne få se Samsaya spille live, og jeg kan vel si at jeg gledet meg stort til denne kvelden.
Jeg har jo fulgt med i mange år nå på hva denne jenta har drevet med, og jeg har vel mang en gang proklamert høylytt at det har vært på tide med et album fra Samsaya.

Samsaya slipper jo ikke singler slik jeg ser det, nei denne damen slipper hit-låter. Det er jo ikke alle låtene som har kapret Vg-lista, men det kan man vel neppe forvente hver gang heller.
Jeg fikk ihvertfall følelsen av å få servert en slags “greatest hits” i går kveld, og det var tydelig at de oppmøte også var godt inne i låtene. Samsaya spilte vel i cirka en time, og det kunne mer enn gjerne vært lengre.
Jeg blir alltid skikkelig glad inni meg når musikere “leverer varene” som det så fint kalles, og når artisten presterer å dele ut frysning også så er jeg overbevist. Det var en topp konsertopplevelse, og jeg rangerer den høyt blant de konsertene jeg har vært på.

Det er vel neppe noen tvil at det bor mye musikk i Samsaya, og i går fikk vi også et lite innblikk i følelsene bak musikken. Samsaya gir veldig mye av seg selv på scenen, og du kan lese ansiktet/bevegelser som en åpen bok.

Jeg hadde selvsagt med meg Zoom Q3HD, og filmet noen klipp fra konserten. Det var et sykt trykk fra basstromma, men det kommer neppe like godt ut på opptak.

www.youtube.com/watch?v=SrFdVAAjBnk

Jeg fikk jo utvekslet noen få ord med Samsaya før konserten, og hun var fornøyd med oppmøtet til konserten. Hun nevnte også sin egen oppstartet label 3mm, og at hun slipper album i Mai. (HURRA!!!!)
Hvis det var noe jeg følte at jeg manglet i går så var det et Samsaya album i bilen når jeg kjørte hjem, og  det er alltid slik at man bare må høre mer etter konserter.

For å oppsummere så kan jeg si Samsaya synger fantastisk, og har publikum med seg… ja det ble faktisk så festlig på slutten at hun ba publikum opp på scenen for å danse med seg. Eneste negative jeg kan finne på å si er at konserten ble alt for kort!!!
Neste gang hun gjester Trondheim så får hun ha med seg et litt lengre show, også skal jeg la bilen stå slik at vi kan utveksle whiskey-omtaler.  (Samsaya drakk Jameson på scenen, og jeg er skikkelig whiskey-kar)

Anbefaler at du følger Samsaya på Facebook eller Samsaya.com

Jeg tok også noen få bilder fra konserten, og de kan du se her på Facebook.

D.D.E. Olavshallen 20-års jubileum

I går så tok jeg på meg finstasen, og ble med husfrua i Olavshallen for feire D.D.E. sitt 20-års jubileum. Jeg føler det blir riktig å gi kona æren for at jeg liker D.D.E., og hadde det ikke vært for henne så hadde jeg nok ikke sittet i salen i går.
Jeg sier ikke at jeg ikke liker musikken, men jeg hadde kanskje et noe anstrengt forhold til den før jeg møtte kona. Det var vel på den tiden hvor karaoke var populært på byen, og  alle absolutt skulle synge “Vinsjan på kaia” til sine kjære.
Det ble liksom litt nok for min del da, men så begynte min kjære kone å presisere at de hadde faktisk flere låter enn “Vinsjan på kaia”.
Etter et intensivt D.D.E. kurs fra min kjære på 90-tallet så åpnet ørene seg betraktelig, og når jeg i dag fant ut jeg skulle ordne en spotifyliste over mine favoritter igjennom 20-år med D.D.E. så endte jeg faktisk opp på 21 låter.

Jeg kan med hånden på hjerte si at D.D.E. har laget utrolig mange flotte låter, og etter konserten i går så er det ingen tvil at det er Bjarne Brøndbo som bør fremføre de også.

Dette var den første konserten som jeg har sett med en statsminister på besøk, og jeg ble litt paff når statsminister Jens Stoltenberg dukket opp for å gratulere gutta med dagen. Du kan se et klipp av det her. Det er vel neppe noen tvil at låten “Det fine vi hadd sammen” som Jens ønsket seg, har fått en helt ny betydning for veldig mange av oss.

D.D.E. hadde skaffet mange gjester til å underholde oss i salen, og noe fungerte veldig bra mens noe ikke så veldig godt.
Bjarne Brøndbo leverte en upåklagelig aften både når det kom til hans flotte humor, og ikke minst når det kom til stemmebruk. Jeg synes også det var en fryd å høre Trondheimssolistene kle låtene til D.D.E. med sitt krydder, og jeg forventer nesten at CD-en D.D.E. “In Concert” med Trondheimssolistene kommer på markedet.
Nidarosdomens guttekor synes jeg nesten druknet i lydbildet til tider, og deres glansnummer var nok RBK hyllesten “Vi e med”.  Mulig at koret druknet i det faktum at hele salen sang med på de andre låtene de bidro på.

En av mine favoritter – Trø opp din egen sti

D.D.E. blir ikke helt det samme når Arne Hurlen fra Postgirobygget skal framføre det på sin egen dialekt, og jeg synes det faktisk hadde vært bedre om de hadde valgt en Postgirobyggets låter.
Da var det nok bedre når Aslag Haugen fremførte Hellbillies sin “Den finaste eg veit”. Aslag Haugen var invitert av Arnt Egil Rånes med en liten setning om at Hellbillies alltid har så fine gitarer i låtene sine…. da spør jeg hvor var broren til Aslag Haugen??? Lars Haavard Haugen er jo “numero uno” på gitar (Men jeg kan vel ikke få pose og sekk)
Det skal nevnes at Arnt Egil Rånes leverte sine gitarsoloer med den stil, og ikke minst dyktighet som han alltid gjør.
Kan jo heller ikke utelate å fortelle at Torstein Flakne var der, og man kan vel si at de to kanskje hadde fylt opp gitarkvoten.

Gutta i BCG dukket også opp for å gjøre sin honnør til gutta, og hvis du ikke vet hvem BCG er så kan jeg røpe at det er den nye supergruppa fra Namsos. Bestående av Thomas Brøndbo, Chand Thorsvik og Ronny Grannes som er klare til å ta Norge med storm. De ble vel nevnt her på bloggen i fjor, og du kan lese mer om de på facebook. Det ligger faktisk et klipp fra deres fremførelse av låten “Når æ e helt alein” fra konserten på Facebook veggen deres, og de leverte virkelig varene i går kveld.

Jeg ble også tatt på senga når JODDSKI dukket opp på scenen, og dette samarbeidet stammer vel tilbake til “Det store korslaget” tida hvor Bjarne fikk et godt forhold til gutta fra Bodø. Dette var faktisk et av mine favorittnummer for kvelden, og det kan herved slåes fast at nord-norsk rap + D.D.E. = sant. Jeg må nok sjekke ut mer JODDSKI, har hørt alt for lite på de.

Terje du Terje…. jeg er glad i Terje Tysland, og jeg har sunget på maaaaange av hans låter både i bedugget og edru tilstand. Det som ble levert på scenen i går var ikke bra, og han hadde nok bare refrenget innøvd. Det vises godt når noen står å stirrer seg ihjel på gulvet etter teksten, og i tillegg må le bort at han bommer. Hvorfor sang de ikke duetten “Fly med alle vindan” som faktisk er en Terje Tysland låt hvor Bjarne Brøndbo var hans duett-partner på cd-en. Det hadde jo vært glimrende

En av kveldens mest rørende øyeblikk var da kveldens tidligere bandmedlem Terje Tranaas dukket opp, og det var hyggelig å se hele familien samlet igjen.
Jeg savnet faktisk gjestebud fra det motsatte kjønn på scenen, og Bjarne Brøndbo som er et sjarmtroll uten like skulle ha hatt en liten flørteduett gående.  Det hadde ikke vært meg i mot å se Julie Dahle Aagård på scenen som faktisk D.D.E. har samarbeidet med tidligere.

Dette var ihvertfall en kveld hvor D.D.E. hadde salen(meg) i sin hule hånd, og hvis konserten slippes på DVD så skal ihvertfall jeg kjøpe denne. Kan jo nevnes at konserten blir vist på NRK i løpet av våren, og da anbefaler jeg at alle skrur på kanalen.

Jeg håper D.D.E. holder det de lovet, og fortsetter mange år til fremover. (Følg gutta på Facebook)

Gratulerer med 20-års dagen, og måtte all musikklykke følge dere ihvertfall 20-år til

Petter Carlsen Foto: Stein Eriksen

Familien bød på god stemning som vanlig, med knitrende peis, levende lys og mange besøkende. Det kunne jo nesten ikke bli hyggeligere, men det sørget Petter Carlsen for at det ble.

Jeg har fulgt Petter Carlsen siden han slapp EP-en “A taste of what`s to come“, og ikke minst vært med på å hørt han utvikle seg videre med albumene “You go bird” og “Clocks don`t count“. Det sistnevnte albumet ble sluppet i år, og ikke minst fått en fortjent plass i vinyl samlingen min.
Det er alltid noe forløsende med å endelig få oppleve en artist man har fulgt med på så lenge, og jeg så virkelig fram til denne konserten.

Petter Carlsen hadde Christer og Wetle sammen med seg på scenen, og de tre var godt samspilte. Her kan du se bilder fra konserten.

Jeg var veldig spent før Petter gikk på scenen om han kom til å levere like godt live som på plate, og det er liten tvil at den fløyelsmyke silkestemmen er ikke avhengig av mange opptak. Petter er ekte vare, og jeg tror mange var trollbundet av den magien som foregikk på de rolige låtene.

Petter er faktisk en kar som klarer seg fint alene bare med gitaren sin også, og jeg synes de strippa låtene han framførte virkelig fikk vist fram hva som bor i Petter.
Jeg må få tilføye at jeg savnet Unni Willhelmsen på “Table for one”, og på denne låten hadde det gjort seg med en kvinnelig backing vokal. Det blir vel dyrt å dra på kordame for en låt også, og Unni har vel neppe tid til å følge Petter

Selvsagt har jeg med en smakebit fra kveldens konsert.

www.youtube.com/watch?v=u4D-vt3Ligg

Petter lanserte også to nye låter denne kvelden, og begge disse var faktisk enda et steg videre mot nye høyder. Jeg må si jeg liker den utviklingen som lydbildet til Petter har hatt, og ikke minst fortsetter å ha.
Det var en flott konsert, og jeg var litt bekymret underveis om han hadde droppet å ta med låten “Spirits in need”. Denne låten fra årets album utgivelse er vel glatt en av mine favoritter, selv om en av de nye i går er en god kandidat til å ta over stafettpinnen.

Petter kunne oppspilt fortelle oss at han skulle på nok en support turne for ANATHEMA, og denne gangen bærer det til Russland og Ukraina. Fint at Petter får vist seg frem rundt omkring, og jeg håper enda flere oppdager han her hjemme.

Uansett håper Petter finner snart turen tilbake til Trondheim igjen, også anbefaler jeg alle om å følge med på Facebook siden hans for kommende konserter.

Malin Pettersen

Jeg ble positivt overasket når jeg hørte fra Markus turnélederen til Katzenjammer, at Lucky Lips skulle varme opp publikum. Jeg har jo fulgt Lucky Lips litt sporadisk, og hadde fått med meg at de hadde endret litt på bandet.
Når jeg omtalte Ep-en”Third door on the right” i fjor så hadde bandet tre jenter på laget, og nå gjenstår kun Malin Pettersen.
Ble jeg skuffet av den grunn? nei langt i fra, og skal jeg være helt ærlig så er det mest sannsynlig den beste stemmen som kunne bli igjen i gruppa. Malin Pettersen som jeg har likt helt siden jeg så henne i Idol har jo en så utrolig herlig særegen stemme, og den er jo som hånd i hanske til Lucky Lips sitt lydbilde.

Jeg ble også imponert over Stian Jørgen Sveen sin stemme, en skikkelig herlig varm klang som fikk mange til å heve øyenbrynene. Tror nok neppe det var så mange som ventet at det skulle komme, og det var meg inkludert.

Selvsagt har jeg satt sammen en liten smakebit over noe av det Lucky Lips hadde å by på. (Filmet med ZOOM Q3HD)

www.youtube.com/watch?v=Z9rFl1MEULo

Lucky Lips ble godt mottatt, bortsett fra noen idioter som ikke vet at man faktisk skal følge med på det som skjer på scenen. Jeg merket ihvertfall flere som sa “dæven dæm e jo go jo” noe som er et kompliment her i Trøndelag.
Jeg klarte også å få Malin Pettersen litt glad med å rope ut “In the graveyard” rett før de skulle spille den låten, jeg tror nok neppe de hadde ventet at noen i salen var så veldig kjent med musikken deres.

Jeg synes ihvertfall dette var den perfekte oppvarmingen til Katzenjammer, men det betyr ikke at jeg ikke kunne tenkt meg å dra på en lengere konsert med Lucky Lips. De er jo faktisk kåret til Europas beste bluegrass band i år!!!
Besøk de på  http://www.luckylipsband.com/ og ikke minst bli fan av de på Facebook.

Jeg tok en prat med Katzenjammer jenta Marianne Sveen tidligere på dagen, og vi snakket litt om albumet, låtbygging, konsertene. (Vi hadde også en Q & A for facebook-fansen deres.

www.youtube.com/watch?v=JUa0hwhyr0I

Katzenjammer er 4 utrolige sterke kvinner, ja de kunne like gjerne hett “De fantastiske 4″ men da hadde nok MARVEL kommet med et søksmål. Jeg må si jeg er utrolig imponert over hvor dyktige alle disse er på sine instrumenter, og da mener jeg spesielt det instrumentet de var født med. Det leveres vokale prestasjoner som aldri kan gjengis på hverken live-opptak eller studio produksjon, og det er vel neppe noen tvil at alle disse jentene kunne stått STERKT på egen ben som soloartister.
Selvsagt er ikke dette noe vi ønsker, for det showet og låtene som disse jentene koker sammen for oss er noe unikt. Det er en utrolig spilleglede, lekeenhet og samspill på de fire som står på scenen, og med tanke på hvor mange konserter de har gjort sammen så holder de gnisten oppe.
Det er jo lett for å falle i “rutine” fellen når man skal holde mange show, men hele sirkuset virker så spontant at man føler ordet “rutine” er ganske ukjent for Katzenjammer.

Her kan du se klipp fra konserten, nå filmet med min nye ZOOM Q3HD (Ble faktisk veldig bra! den fikk virkelig prøvd seg!)

www.youtube.com/watch?v=-p-Vdu-emM0

Jentene har tonnevis med utstråling, og viser stor evne til å få med seg publikum på alle sine sprell. Katzenjammer er ihvertfall et band som har gjort seg fortjent til utrykket “å ha publikum i sin hule hånd”, og undertegnede måtte ofte både droppe å filme/ta bilder for å bli med på jentenes oppfordringer.

Jeg har liten lyst å fremheve enkeltpersoner i bandet, og slik de roterer på instrumenter/sang så må man bare bedømme hele pakken slik den er. De levere de nye låtene slik vi vil høre dem, og maken til mangel på feilskjær skal man lete lenge etter. Det er kanskje en klisjé, og alle skal jo være kjent for å være det  beste live-bandet. Men tro meg, DU MÅ oppleve Katzenjammer live, om du så må dra til Tyskland for å gjøre det.

Jeg er imponert over hvor fort publikum var inne i det nye materialet, og det ble mye allsang faktor denne kvelden i Trondheim.
Konserten var utsolgt, og det er tydelig at mange har satt av plass til Katzenjammer i musikkhjertet sitt. Tusen takk for en herlig kveld, og kom fort tilbake til Trondheim. (Bilder fra konserten ser du her)

El Cuero ble godt mottatt av publikum

Da var endelig kvelden jeg hadde ventet på en stund her, og jeg hadde inntatt Familien ganske tidlig. Måtte jo ha litt tid til å oppgradere garderoben, og jeg føler bandet var enige med meg om at min gamle El Cuero skjorte måtte være en damemodell. Det ble innkjøpt noen nye skjorter, og vinyl utgaven av “A glimmer of hope”. Som du vil finne bilder av på facebook siden min snart.

Jeg skal innrømme at denne omtalen ikke vil være så veldig “nøytral”, og som musikk-blogger så har vi vel større frihet enn journalistene. Drar man på konsert som fan, eller “stalker” for den del så skal det mye til for at dette ikke blir en god opplevelse.

Jeg skal ærlig innrømme at det er stort for en kar å få møte et band man har fulgt siden deres debutalbum “El Cuero“. Når du i tillegg har opplevd den veksten de har gjort på sine 3 album, og faktisk er så engasjert at det kom en tåre i øyekroken ved deres siste utgivelse “From moutains to sand”.

Konserten startet med låten “Glimmer of hope” og den var jo uten tvil en av mine favoritter fra “Glimmer of hope” albumet. El Cuero har jo et rykte på seg for å være et bra live-band, og det opptaket jeg har lagt ut på youtube gjør ikke prestasjonen verdig i det hele tatt.

www.youtube.com/watch?v=oFe3OY8-PM0

Jeg hadde plassert meg foran scenekanten på konserten, og det er jo faktisk der alle bør stå på en rocka konsert. Jeg skulle jo ta litt bilder, og filme litt. Merket fort at dette ble vanskelig å få gjort, og måtte faktisk ta meg rimelig hardt i øra for å roe rockefoten nok til å få gjort jobben. (Neste gang El Cuero spiller i nærheten så blir fotoutstyret liggende hjemme!)

Konserten var en herlig opplevelse, og det å få høre/se materialet fremført live etter man har hygget seg med det på hjemmefronten er ubeskrivelig. Det er først når man har opplevd et band live at man kan virkelig fordøye det de driver med føler jeg, og for meg så falt mange brikker på plass i går kveld.
El Cuero er et utrolig godt sammenskrudd band, og det er uten tvil fire meget dyktige musikere som står på scenen. Det faktum at alle i bandet har sin egen “rocka-look” er jo også kult, de er et veldig komplett band. De legger også inn en emosjonell utstråling i framførelsen av låtene som viser at gutta spiller ikke for penger, her er det så mye følelser i sving at selv jeg måtte ta et skritt tilbake ved en gitarsolo.
Jeg er imponert over å se at ingen i bandet hadde et kjedelig sekund på scenen, og at de virkelig brenner for sitt eget materiale.

Tommy Reite, Håvard Takle Ohr

Jeg er jo kjent for å være opptatt av vokal-prestasjoner, og stemmen til Brynjar Takle Ohr er en av verdens beste spør du meg. Her har du et stort register, og ikke minst en som behersker bruken av det. Kjempeprestasjon i går både på sang, og ikke minst noen heftige gitarsoloer.
Når jeg først nevner gitarsoloer så går det ikke an å komme unna Øyvind Blomstrøm, og maken til gitarist skal man lete lenge etter. Jeg stod rett nedenfor han nesten hele konserten, og denne mannen kan spille. Herlig!
Håvard Takle Ohr på trommene var veldig populær blant en del damer i front, og det ble noen høylytte rop i den retningen. Mannen spiller jo med en utrolig utstråling, og jeg skjønner godt at han får oppmerksomhet. Han og bassist Tommy Reite leverte upåklagelig, sjekk ut bilder på facebook.

Jeg har alltid sagt det er to band jeg bare må oppleve live, det ene er El Cuero og det andre er Foo Fighters. Etter i går kveld så er det helt greit om det “bare” blir El Cuero. Det er som jeg synes er verst når man har oppdaget et “superband” er at man venter på at resten av verden skal oppdage det. Er det et band som fortjener å virkelig høste som de har sådd så er det El Cuero. Jeg håper inderlig at deres siste album, og ikke minst alle konsertene skal sørge for at vi får mange mange mange år fremover med konserter og album.
Når du har begitt deg ut på en slik herlig musikalsk reise så ønsker du at den aldri skal ta slutt. Jeg skal ihvertfall bidra med det jeg kan for å spre El Cuero til alle de stakkarene som ikke har fått det med seg ennå.

Takk for en fantastisk konsert hilsen en omtaler som befinner seg i “El Cuero-himmelen”

Hvis du vil se et live-opptak som er mer verdig bandet enn mitt klipp

www.youtube.com/watch?v=wGH6BdSeHu8

Karnival Korpus

Det er ikke ofte jeg besøker Cafe 3B, og for å være helt ærlig så tror jeg det er over 15 år siden sist. Denne to-barns pappaen som har vært svelget av “business-jetset-livet” var tilbake på gamle jaktmarker, og denne gangen så jaktet jeg på god musikk.
Her var det ingen dresskledde mennesker, og samtalene gikk heller ikke hvilken hvitvin som gjør seg best til årets hummer. Jeg hadde ikledd meg svart hettejakke, og Karnival Korpus hadde vært så snille å sendt meg deres svarte t-skjorte slik at jeg lettere kunne gli inn i mengden. Som gammel lamon-ramp/saupstad-ramp så er jo dette som å komme tilbake til røttene, og jeg skal ærlig innrømme at jeg trives best i dette gode selskap.
Mennesker som er ute på byen for å nyte rå musikk, og ikke minst hyggelig selskap med gode venner må man jo bare like.
Denne kvelden handlet om Karnival Korpus sin slippfest for skiva “Whatever comes next”, og de hadde alliert seg med noen veldig kule band denne kvelden.

Blomst

Blomst
De som fikk oppgaven å varme opp publikum var bandet Blomst, og dette bandet har jo fått litt omtale i det siste. Jeg hadde ihvertfall lest om dem i en eller annen avis for en stund tilbake. De spiller uhøvla pønk (garasjepønk sier de selv), og med kvinnelig vokalist så blir det jo plommen i egget hos denne karen. Jeg har alltid likt kvinner som kan skrike til, og ikke minst få med seg publikum. De gjorde også en cover på Raga Rockers, og da var denne karen fornøyd. (Ja jeg var den som ropte “JAAAAA” når de annonserte en cover på Raga)
Bandet var i god flyt både når det kom til øl, og på sine instrumenter. Jeg tror muligens trommeslager Teodor var den som kanskje var mest i flytsonen når det kom til øl, ihvertfall en morsom kar.  Jeg ble ihvertfall inspirert til å sjekke ut mer om dette bandet, og vil nok vende tilbake til de ved en senere anledning. Anbefaler ihvertfall at du sjekker ut gjengen  Blomst på facebook, du finner nok sikkert en konsert i nær fremtid å dra på. Jeg tror denne gjengen kan ha en lys framtid i pønkens verden

Kakke og DeMonica

Kakke og DeMonica
Neste band ut som skulle fyre publikum enda mer opp før Karnival Korpus gikk på scenen var duoen Kakke og DeMonica. Dette var veldig nytt for meg, det var faktisk ei på trommer, og ei på gitar. Jeg ble litt skeptisk på hvordan dette kom til å funke, og var litt tilbakeholden på å kjøpe deres Ep “Tryne” som lå der for salg.
Jeg var vel bort å handlet Ep-en deres etter låt nummer to for å sikre meg at det ikke ble utsolgt, og jentene funket utrolig bra sammen. Det var rå pønk med ispedde myke toner,mye lek, og ikke minst veldig særegent. Jeg kommer tilbake med en egen omtale for ep-en etterhvert, og jeg anbefaler at du også benytter deg av muligheten til å finne ut mer om denne kule duoen på facebook. Jeg ble ihvertfall sjarmert av disse to.

“Hele kvelden føltes nesten som om man var del av et slags hemmelig undergrunnsmiljø, og man forventet nesten at snuten skulle komme løpende ned trappene. Det er da du vet at musikken sparker i fra seg! “

Karnival Korpus
Karnival  Korpus var jo det hele kvelden handlet om, og jeg rakk å veksle noen ord med denne gjengen før det hele startet. Det er ingen tvil i at denne gjengen så fram til å spille foran et ganske så fylt opp Cafe 3B, og de jobbet hardt på scenen for å nå ut til publikum.
Jeg hadde jo vært så heldig å fått skiva for en god stund siden, og har hatt den gående en stund på øra. Jeg skal ikke omtale skiva nå, for den fortjener en egen omtale. Men det faktum at jeg har hørt på den en stund, gjorde jo til at jeg satt å ventet på favorittlåtene mine. Det er vel alltid et god tegn for et band vil jeg tro, og jeg vil nok tro det vil øke på med flere fans.

Karnival Korpus vant jo Battle of the bands på Rockheim, og med det så fulgte det muligheten til å opptre på Ladehammerfestivalen. Med dette grunnlaget så hadde jo bandet fått utfoldet seg på scenen i det siste, og man skal jo ikke stikke under en stol at dette bandets sammensetning er jo fortsatt litt fersk. Låtmessig så var det ingenting som tydet på noen store feilskjær, og jeg synes bandet virket veldig tight lydmessig. Litt småjusteringer i starten må man alltid regne med, og det faktum at de tok seg tid til å stemme litt underveis kom bare oss publikum til gode.

Jeg var faktisk mest spent på stemmen til vokalisten Harald denne kvelden, og etter å ha hørt albumet så forventet jeg at han ikke skulle klare å levere. Mulig noen kan synes det virker frekt, men Harald har så utrolig hes/særegen stemme at du nesten forventer at han skal sprekke. Harald fikk jo selvsagt meg til å svelge i meg disse tankene ganske tidlig ut i set-lista, og jeg fikk frysning når han leverte “Black Sunshine” som er Karnival Korpus for min del.
Dette er et tema som jeg garantert kommer til å gnage på  når det kommer til albumomtalen, rocka låter med en stor dose funk er fy faen så fett når Karnival Korpus gjør det. Jeg vil har hurtig sprettende bassgange fra Einar, og lekende trommeslag fra Anders som akkompagneres av gitarene til Lars Ivar og Harald i en stor dose FUNK-ROCK!

Lite utdrag fra kvelden, og ikke minst min favoritt Black Sunshine

www.youtube.com/watch?v=rnb0tT3WvKo

Hele kvelden føltes nesten som om man var del av et slags hemmelig undergrunnsmiljø, og man forventet nesten at snuten skulle komme løpende ned trappene. Det er da du vet at musikken sparker i fra seg!

Jeg anbefaler på det sterkeste at du finner veien til Karnival Korpus sine nettsider, eller facebook. Jeg vet de har en ny konsert på 3B Torsdag 6. oktober, og jeg anbefaler at du tar turen. Ikke minst kjøper debutskiva “Whatever comes next”.
Jeg gir den samlede opplevelsen en femmer, og takker for en herlig kveld til alle bandene.

The Wall - Foto: Stein Eriksen

Det er ikke ofte jeg kommer meg ut på konserter, og jeg brukte ikke lang tid på å bestemme meg når jeg fikk forespørsel om å sjekke ut dette.
Det som fikk meg til å takke ja kjapt hadde nok mest med musikerne bak produksjonen, og min tilhørighet til Pink Floyd er nok ganske så “ordinær” hvis man kan si det.
Jeg er vel som mange andre en kar som har hørt en del på Pink Floyd sine største hits, men aldri dukket dypt ned i arkivet.

En torsdag kl. 19:30 på Stjørdal Kino skulle altså min Pink Floyd horisont utvides. Etter en tur backstage (mest i damegarderoben) selvsagt, så satt jeg klar i salen for å bli frelst. Jeg føler jeg må utdype det med damegarderoben før jeg havner på tynn is her, men det har seg slikt at det var to der jeg kjente mest til fra før.
Evig unge engasjerte tvitrer Ann-Lill Elshaug alias LillyCraft som var hyggelig nok til å invitere meg til konserten.  Du husker nok henne i fra TeamDag på TV2 sitt program Det store korslaget, og kanskje du kjenner til hennes band Symphosia som jobber for tiden med nytt stoff.

Den andre personen er et av mine store idoler i musikkverdenen “Stemmen” Silje Leirvik, og ja hun har fått mye velfortjent ros opp igjennom årene her på bloggen. Det er noen personer som har en slik særegen vokal at den bare griper fatt i deg på en ubeskrivelig måte, og det oppsummerer vel mitt forhold til Silje Leirvik. ENDELIG fikk jeg høre henne live PS: Fikk en gladnyhet også, hun jobber med album! (Det har jeg ventet leeeeenge på )

The Wall som de kaller seg denne konstellasjonen(en del utskiftninger siden The Wall i fjor) var uten tvil klare til å levere varene for oss denne kvelden, og selv om vokalist Hans Sørensen visstnok var forkjølet så la ikke jeg merke til det nevneverdig.

Vegard Hauknes Hasfjord - Foto: Stein Eriksen

Det ble en aften hvor de vekslet på å imponere oss som band, og ikke minst hvor enkelt prestasjonene fikk skinne igjennom. Det er ikke ofte jeg har vært på konserter med Saxofon, men at Vegard Hauknes Hasfjord(SKA-Frika) leverte varene så godt at publikum gikk i spontanapplaus hver gang han trakk leppene unna var nok til å gi undertegnede frysning.
Det var ikke ufortjent for å si det slik, og det var nok mange av oss som ble trollbundet av dette unge talentet.  Det faktum at han ser ut som en av disse “twillight” fyrene gjorde vel til at de yngre jentene der framme fulgte med litt ekstra også.

Bjørn Asbøll fikk jeg vekslet noen ord med bak scenen før konserten, og han er uten tvil en lidenskapelig Pink Floyd entusiast. Det viste seg ihvertfall godt når han fikk stå på scenen i spotlighten, og når det kom til lange deilige gitarsoloer så leverte han varene for å si det slik. Det er liten tvil om at denne karen har traktert gitaren i lang tid, og ikke minst hatt David Gilmour som sin inspirasjon.

Jeg har laget en liten smakebit fra showet i går kveld, og føler at det passet å sette inn det her. Det er filmet med en Flip Ultra HD så det gir langt i fra noen 100% god gjengivelse av lyden. De hadde med 7. Trinn i fra Halsen Skole til å synge, og barna gjorde en flott jobb. Jeg fikk faktisk kveldens første frysning når hele gjengen var samlet.

www.youtube.com/watch?v=PIevc9NaHiQ

Det ble jo til en kveld hvor ene høydepunktet avløste det andre, og jeg må si de leverte over all forventning. Det som imponerte meg kanskje mest var hvor samkjørte bandet var, og de fungerte virkelig godt sammen.
Da 12-strengeren ble plukket fram til “Wish you where here” satt jeg på kanten av setet mitt, og dette er en av mine favorittlåter med Pink Floyd. Herlig gitarspill, god vokal av Hans Sørensen, og ikke minst bra backing av Ann-Lill.

Ann-Lill G. Elshaug, Trude Bekkavik og Silje Leirvik - Foto Stein Eriksen

Det er mye jeg kan si om de tre damene bak der, og de leverer såpass sterke soloprestasjoner i løpet av denne konserten at jeg ville hatt de fram på scenen når de gjør den jobben.
Når Ann-Lill får gjøre drømmen sin “The great gig in the sky” så sitter folk med hakeslepp, og hvilken styrke som bor i vokalen der skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke så komme. Jeg har jo hørt på litt forskjellige prosjekter med henne tidligere, men det hun leverte i går var bare helt rått. Her snakker vi om stemme-beherskelse  av det sjelden, og jeg ble “starstruck” av prestasjonen.

Silje visste jeg jo på forhånd hva jeg gikk til, og hun leverte varene så stødig som det går an å gjøre det. Det ble frysning etter frysning, og når hun fremfører “mother” så glemte jeg helt hvorfor jeg egentlig var der. Det er så sykt bra at ord kommer til kort. (“Comming back to life” ble også fantastisk levert) Her kan du se henne fremføre “Mother” i 2010.

Så har du den lille energibunten i midten der da, Trude Bekkavik (SKA-frika). Hun leverte bra koring igjennom hele konserten, og jeg tenkte vel at det muligens ikke kom noe solo-show fra denne jenta. Hadde jeg hatt hårmanke så hadde hun nok blåst den av meg når hun gikk løs på “Run like hell” <- live opptak fra showet. Kraftfull stemme med masse trøkk, og hun hadde passet frempå scenen rockende mot Hans Sørensen under dette nummeret.

Hvis sjømenn noen gang ble dratt på skjæret av sirener, så er jeg rimelig sikker på at de må ha hørtes ut som disse 3 damene. De hadde publikum i sin hule hånd, og undertegnede vil alltid ha øret åpent når Ann-Lill, Trude og Silje blir nevnt.

Totalt sett så var dette en meget bra konsert, og hvis jeg skal være pirkete så må det bli at de trenger kanskje en smule lys der bak når de skal skifte instrumenter. Det ble også kanskje litt i meste laget med bass på “Comfortably numb” på slutten. Uansett så er dette smuler i forhold til den herlige godbiten vi fikk servert.

The Wall er Hans Sørensen (vokal/gitar), Trude Bekkavik (kor),
Bjørn Asbøll (gitar), Geir Svendgard (bass), Ketil Uthaug (trommer), Frank Scott (keyboard), Ann- Lill Grendahl Elshaug (kor), Silje leirvik (kor) og Vegard H. Hauknes (Saxofon).

Du kan oppleve dette showet 5. Oktober i Mo I Rana og 6. Oktober i Bodø, og her bør folk kjenne sin besøkelsestid. Det varer i 2 timer, men det er et minne for livet. Synes godt det kunne vært litt flere i salen på Stjørdal Kino, men det er ikke lett å få folk ut av godstolen

Jeg ender på en femmer når jeg kaster terning… eller det er vel strengt tatt hjerter

Rasmus og verdens beste band - Puppan te pappa

Denne album/konsert omtale + intervju saken skjedde egentlig ganske så impulsivt i dag, og det ligger en historie bak hvorfor jeg huket tak i Rasmus Rohde.

Det hele begynte for noen måneder siden, hvor jeg forbausende ble møtt med sang da jeg kom med bar overkropp inn på stua. Min snart 6 år gamle sønn utbasunerte “puppan te pappa e stor å slapp, dæm ligne på store drua” etterfulgt av min sønn på snart 3 “puppan te pappa e dor å lapp. dæm ligne på lua”.
Kan jo nevne at dette ble en utfordring på årets bilferie hvor gutta å jeg måtte dusje i en del fellesdusjer på campingplasser, og jeg fikk mange blikk med påfølgende latter av andre med-dusjere. Håper inderlig at Rasmus og verdens beste band ikke kommer med låten “pappa har liten tiss”.
Jeg hadde jo hørt tittelen “Puppan te pappa” før i forbindelse med Spellemannsprisen de fikk for albumet, men jeg ble litt forbauset over at gutta mine var inne i dette. Det at de faktisk valgte å hylle mine slappe manne-pupper med allsang var jo selvsagt noe jeg måtte finne ut av.
Jeg nevnte dette til en av personalet i barnehagen, og fikk servert tilbake “de har ikke sunget om fyllikene i bakgården da?” Jeg forstod fort da at “Rasmus og verdens beste band” var et noe sprekere band for barn enn hva jeg vokst opp med.

Da jeg var på Rennebu-martnan i dag (nesten tvunget av husfrua), så var jeg klar over at den skyldige for at mine barn hyller meg med puppe-allsang skulle være der. Det ble et nokså impulsivt uforberedt revolverintervju med Rasmus Rohde.

www.youtube.com/watch?v=z735_mJ59s4

Konserten
“Rasmus og verdens beste band” holdt jo konsert på Rennebu i dag, og de er et meget bra live-band må jeg få sagt. De hadde meget bra lyd på denne lille utendørs-scenen, og det var liten tvil at store og små hadde en god musikkopplevelse.
Rasmus Rohde har uten tvil en evne til å få med seg både voksne, og ikke minst barna på sine sprell i fra scenen. Det faktum at de inkluderer barna såpass mye som de gjør tror jeg er nøkkelen til å lykkes i dette markedet, og det er liten tvil på at barna setter pris på det. Jeg står ihvertfall igjen med ett nytt band på blokka som jeg har blitt fan av, og gleder meg til å se hva “Rasmus og verdens beste band” har å by på i framtida.

Albumet
Selvsagt måtte vi kjøpe albumet, og ikke minst få det signert av Rasmus og verdens beste band. Albumet ble ivrig gjennomlyttet i bilen på vei hjem, og det var tydelig at gutta hadde kjennskap til dette. Jeg er imponert over dyktige musikere som leverer fengende låter, og ikke minst som har fanget opp utrolig mange gode poenger i tekstene sine.
For en som har vokst opp med Knutsen og Ludvigsen så synes jeg “Rasmus og verdens beste band” virkelig er det bandet som står klar til å ta over fakkelen med å spre glede til barna. Jeg blir også inspirert til å oftere nevne barneplater her på bloggen, og tror nok dette neppe blir den siste som får omtale her.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har falt for låten “puppan te pappa” som har en vanedannende melodi man bare må synge med på. Jeg synes også “Fiskebolla i sjokoladesaus”, “Daniel datt i do” og “Sila sand” er veldig fengende låter hvor gode melodier ligger i fokus.
Jeg har ihvertfall ingen problemer med å forstå at albumet vant spellemannpris, fordi dette er dyktig håndverk som også voksne tåler går på “repeat” i stua.
Fikk et snev av Hans Rotmo morro med låten “Gorilla”, og denne syntes han på snart 6 var veldig gøy. Vi ble enige om å dele ut karakter 6 på bloggen, og jeg anbefaler alle å gi Rasmus og verdens beste band en sjanse. LØP Å KJØP!!! (myspace)

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ble totalt frelst av Raga Rockers denne kvelden, og har vært det siden.

www.youtube.com/watch?v=qe-m6SeHk5k

Shit Happens albumet er vel uten tvil mitt favoritt album med Raga Rockers.

Spesielt låtene Nerd, Rocker og Paradox ligger mitt hjerte nære. SJEKK DE UT!!!! KJØP DE!!!! KJØP ALT!!!

Hvis du ønsker å se første program av Magasinet så finner du her, og hvis du ønsker å se min omtale av denne konserten så ligger den her.

Ha en fantastisk helg godtfolk.